Amerikanske tilstander

Jeg er blant dem som ble introdusert for den amerikanske underklassen gjennom danske Jacob Holdts bildebok «Amerikanske Billeder» (1977). Ikke bare var hans empati med særlig den svarte underklassen så merkbar, han levde blant dem og følte ikke behov for å markere en «objektiv» avstand.

Den norske fotografen Monica Strømdahl har noe av den samme tilnærmingen til den fattige hvite amerikanske familien hun følger i denne dokumentaren.

Som en slags observerende «flue på veggen» med sitt kamera, har hun gjennom flere år i perioder levd sammen med 12-åringen Mikal og foreldrene Jason og Tonya. Hun har filmet den dysfunksjonelle familien hovedsakelig i deres trange motellrom.

Resultatet er et nærgående portrett der vi opplever Mikals turbulente hverdag idet han forsøker å manøvrere seg gjennom foreldrenes alkoholtåke.

Vi vet ikke hvor i Amerika vi befinner oss, det kunne vært hvor som helst, og det er noe av poenget. I dag lever om lag 34 millioner mennesker under fattigdomsgrensen i USA. 1 av 10 familier sliter med alkoholmisbruk.

Mange av disse lever som Mikal og familien på billige motellrom fordi de ikke har råd til å kjøpe seg bolig. Det er en tilværelse som for alvor ble gjort kjent gjennom den Oscar-nominerte filmen «The Florida Project».

Mikal og foreldrene inngår altså i en sørgelig statistikk, men de er samtidig en helt unik familie. De har sin egen interne humor, sine faste krangler og sin egen måte å betrakte verden på.

Mikal er smart, men er ikke i stand til å fokusere på skolearbeid innenfor hjemmets klaustrofobiske vegger. Faren ser det klart og forsøker å etablere en egen sone for ham i motellrommet. Men det er fånyttes.

Det er særlig moren Tonyas alkoholmisbruk som forstyrrer og provoserer Mikal. Han er på terskelen til en uvanlig komplisert tenåringsverden, men morens misbruk krever for mye plass.

Foreldrene fremstår som reflekterte i sine klare øyeblikk, de sier de elsker sønnen, men de makter ikke å vise det i praksis. Det er det hjerteskjærende ved denne familien.

Mikal har egenskapene som skal til for å lykkes på egen hånd. Men så lenge han blir hos foreldrene, kommer han ingen vei. Dessuten er ikke det amerikanske systemet lagt til rette for en med hans sosiale bakgrunn, noe faren påpeker i et edru øyeblikk.

Vi blir værende inne på motellet, vi slipper i likhet med Mikal aldri unna.

Strømdahl er egentlig fotograf og tok i starten stillbilder av familien. Men så innså hun at hun trengte levende bilder for å kunne få frem kompleksiteten Mikal og familien lever med. Resultatet er en imponerende langfilmdebut.

Strømdahl behersker til fulle kunsten å være en anonym observatør innenfor et ekstremt lite område. Hun fanger ansikter og hverdagssituasjoner med naturlig lys og sensitivitet. Hun utnytter de små øyeblikkene. Men helt anonym er hun selvsagt ikke.

Hun tar valg underveis, og noen av dem kan diskuteres. Å utelate konteksten utenfor motellet, gjør at vi ikke får noe inntrykk av hele personen Mikal. Det gjør at vi kommer tettere på ham i samspill med foreldrene, men alle barn i hans alder er annerledes sammen med venner. Han forteller at han har fri på grunn av en skoleskyting, det antydes at han mobbes, men det nevnes bare i forbifarten.

Det er aldri noen tvil om hvor Strømdahls empati ligger. Men noen av opptakene med Tonya er helt på grensen når hun mister kontrollen. Her tråkker Strømdahl kanskje over en grense, men jeg mener likevel at det kan forsvares. Uten dette ville vi ikke fått en forståelse av hvordan alkoholmisbruket virker inn på Mikal. Men om Tonya ville gått god for disse scenene, om hun var i live i dag, det vet vi ikke.