Briljerer i glattpolert Shakespeare-drama

Er Oscar-favoritten «Hamnet» sorgporno eller sorgkunst? Debatten har rast i William Shakespeares hjemland. Filmen er basert på en britisk roman med samme tittel fra 2020 og handler om en tragedie i Shakespeares liv, som kan ha inspirert ham til å skrive «Hamlet».

Et storslått drama om den «gripende historien bak Shakespeares største mesterverk», høres ut som vinneroppskrift til Oscar. Filmen har liksom «alt» som skal til for å bli en prisgrossist.

Her er en sterk kvinnelig hovedrolle, formidabelt tolket av irske Jessie Buckley. Det er fullt fortjent om 36-åringen vinner Oscar for «beste kvinnelige hovedrolle». Videre er dramaet regissert av Oscar-vinner Chloé Zhao og produsert av to av bransjens mest innflytelsesrike ringrever, Steven Spielberg og Sam Mendes.

Maggie O'Farrells roman «Hamnet» og filmen markedsføres ulikt. På baksiden av boken avsløres nøyaktig hvilken tragedie som skal ramme Shakespeare. Denne informasjonen nevnes ikke i forhåndsomtalen av filmen. Trolig et lurt valg.

Selv hadde jeg lest romanen før jeg så «Hamnet» i en stappfull sal under filmfestivalen i Tromsø. Mens mange rundt meg hulket, rant ikke én tåre fra mine øyne. Sjelden har jeg vært så uberørt av en film som så insisterende handler om sorg.

I denne fortellingen, som har et feministisk blikk på hva som formet Shakespeare (1564–1616) som kunstner, er kona Agnes (Jessie Buckley) hovedperson. Første gang de møtes, er han 18 og hun er 26 år.

Som i «Romeo og Julie», kan de «umulig» få hverandre fordi familien deres tilhører ulike klasser. Hun er eldste datter på en storgård hvor Will (Paul Mescal) jobber som huslærer.

Agnes minner om hovedpersonen i «Tre nøtter til Askepott». Faren er død, og den onde stemoren styrer gården. Agnes har en tam falk og elsker å være alene i skogen.

Filmen åpner poetisk. Agnes ligger mot et tre, kledd i rødt. Kjolen gløder mot de grønne bladene som blafrer i vinden.

Regissør og manusforfatter Chloé Zhao har tidligere utmerket seg med sanselige portretter av den amerikanske naturen og «alminnelige» mennesker preget av sorg og savn, blant annet i «Nomadland». Hennes varsomme og moderne cowboyfortelling «The Rider» (2017) er kanskje den aller sterkeste filmen jeg har sett hittil i år.

«Hamnet» følger en mer typisk Hollywood-oppskrift. Det finnes ingen historiske kilder som kan bekrefte at det som skjer i boken og filmen, er sant.

Romanens styrke var at den vevde fiksjon inn i en troverdig, sanselig og velskrevet skildring av det britiske samfunnet på Shakespeares tid. Mye av dette er skrellet vekk i filmen, som fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Agnes og Will.

I starten er det et medrivende valg. Men da det dramatiske vendepunktet inntreffer, synes jeg scenen hales ut altfor lenge. I det øyeblikket bikket filmen over i sorgporno i mine øyne, og herfra og ut mistet «Hamnet» meg.

Filmen viser at Shakespeare brukte tragedien som inspirasjon til å skrive verdens mest berømte teaterstykke. Det resulterer i en for lang sekvens med «filmet teater», hvor vi er med på urfremføringen av «Hamlet». Scenen skal fortelle oss noe om kunstens helbredende kraft. Dette temaet synes jeg imidlertid er mer gripende behandlet i «Affeksjonsverdi».

Pussig nok insisterer filmen også på at alle som så «Hamlet» på urfremføringen, reagerte nøyaktig likt, som om de var med på et religiøst vekkelsesmøte. Filmen tar liksom ikke høyde for at nettopp god kunst oppleves og tolkes ulikt av ulike mennesker.

Filmen er ment å være hjerteskjærende. I stedet blir «Hamnet» en vakker, men glattpolert påminnelse om hvor vanskelig det er å formidle noe ekte om sorg.