Et sterkt familieportrett

Taiwansk film har alltid vært et instruktivt vindu inn til landets skvis mellom Vesten og Kina.

Den taiwanske nybølgen like før årtusenskiftet ga inntrykk av en aggressiv lokal kapitalisme som ikke bare utfordret de tradisjonelle verdiene, men også formet det fysiske landskapet.

Denne debutfilmen av Shih-Ching Tsou viser hvor dynamisk hovedstaden Taipei er blitt, men også hvor langt generasjonene har kommet fra hverandre.

Splittelsen finner sin form gjennom et familieportrett av flere generasjoner kvinner som strever med å finne fotfeste i en stadig dyrere hovedstad (et gjennomgangstema i mange filmer nå). Den yngste, femåringen I-Jing (Nina Ye), er hovedperson. Hun har nettopp flyttet tilbake til Taipei fordi moren Shu-Fen (Janel Tsai) vil forsøke seg som gateselger. Med på lasset er den mer motvillige storesøsteren I-Ann (Shih-Yuan Ma), som i begynnelsen fremstår som en klassisk opprørsk tenåring.

Men som med så mye annet i denne filmen, er ikke alt slik det gir inntrykk av å være.

Vesle I-Jing er den eneste som ikke holder hemmeligheter overfor oss som publikum. Hun forsøker så godt hun kan å manøvrere i skuddlinjen mellom moren og søsteren, og mellom moren og bestemoren. Her er det generasjonskonflikter på kryss og tvers, men det er ikke alltid lett å se hva de bunner i.

Her har alle befriende nok svin på skogen, inkludert den pripne bestemoren. Ikke rart vesle I-Jing tar seg friheter. Bestefaren har overbevist henne om at hun som keivhendt må slutte å bruke venstrehånden, for den er «djevelens instrument». Dermed slutter I-Jing å ta ansvar for hva denne hånden foretar seg.

Den får sin egen vilje og nasker til seg det den kommer over i butikkene. En gammel kinesisk fordom blir på denne måten en effektiv motor for det videre dramaet. For det er på sine daglige turer gjennom det kommersielle distriktet i Taipei, at I-Jing oppnår en frihets- og lykkefølelse. Det er en følelse vi får ta del gjennom et dynamisk kamera som sveiper over biltak og nabolag.

Debutregissør Shih-Ching er mest kjent som produsent på Sean Bakers Oscar-vinnere «Florida Project» og «Anora» (Baker står her for klipp og er medforfatter). Det er mye av førstnevnte films usentimentalitet i måten barn som er overlatt til seg selv, skildres. Ye i hovedrollen er en hjerteknuser av rang. Hun er vårt speil for mye av dramatikken som utspiller seg mellom de andre kvinnene.

Hun er den som stiller de «dumme» spørsmålene. Men vi må vente helt til slutten før vi innser hva som egentlig har foregått i kulissene.

Det er det avgjørende øyeblikket så mye av handlingen har ledet frem til – det såkalte diu lian, mandarin for å miste ansikt. Det er et maskefall så melodramatisk at det bryter med filmens realistiske stil.

Selv om dette siste partiet ikke har den frie flyten som det foregående, så holder skuespillerne filmen flytende. Her møter vi fire generasjoner skuespillere som utfyller hverandre og til sammen utgjør en overbevisende dysfunksjonell helhet. Den yngste, Nina Ye, er som nevnt en naturbegavelse, men det er også debutanten Ma som storesøsteren. Hennes aggressive kvinnefigur er uvanlig i kinesisk og taiwansk drama.

Regissør Shih-Ching fikk helt fortjent kritikerpris i Cannes for denne frisen med kvinneportretter. Den er også Taiwans Oscar-kandidat. Hun og fotografene har skutt filmen med Iphone-kameraer. Jeg synes ikke formatet alltid er optimalt for nærbildene av skuespillerne. Det tilfører likevel en flyktighet som står godt til bybildet og relasjonen mellom disse komplekse storbymenneskene.

For dette er også et vakkert portrett av en rastløs by som hele tiden er i bevegelse.