Renate Reinsve er filmens suverene midtpunkt

Siden gjennombruddet i 2021, har Renate Reinsve etablert seg som Norges største filmstjerne. 15. mars kan hun vinne Oscar for hovedrollen i «Affeksjonsverdi», en prestasjon kun én norsk skuespiller, Liv Ullmann, tidligere har vært i nærheten av.

Men allerede denne helgen har Reinsves nye film, «Butterfly», verdenspremiere på filmfestivalene i

Göteborg

og Rotterdam. Den er skrevet og regissert av norske Itonje Søimer Guttormsen («Gritt»).

«Butterfly» er et relasjonsdrama om to halvsøstre som ikke har hatt kontakt på mange år, Lily og Diana. Når moren deres, Vera (Lillian Müller), blir funnet død på Gran Canaria under mystiske omstendigheter, må de reise dit for å håndtere dødsfallet. Begge søstrene er skadeskutt på hver sin måte av oppveksten på Gran Canaria, hvor mor jobbet som Star Tour-vertinne i over 40 år.

Reinsve har vært knallgod i alle rollene hun har spilt de fem siste årene. I «Butterfly» er hun stylet nesten til det ugjenkjennelige, med blekede øyenbryn og munnsår. Første gang vi møter karakteren Lily, er i Hamburg. Hun står på scenen som performanceartist, med en gigantisk dildo (hestkuk!) mellom bena.

Backstage nyter hun kokainstriper. Reinsve bruker hele kroppen når hun spiller ut rollen som Lily – og er filmens suverene midtpunkt.

Helene Bjørneby, som portretterer storesøster Diana, er for mange et ubeskrevet blad. Utrolig nok er dette hennes første store filmrolle. Noen vil likevel gjenkjenne henne fra en liten, men særdeles god birolle som hyttegjest i «Verdens verste menneske».

I «Butterfly» er Bjørneby nydelig og bunnsolid som en «alminnelig» kvinne på cirka 50 år. Hun bor i Askim, jobber i barnehage og lever alene med hunden sin.

Filmen er spesielt vellykket i sin skildring av søskensjalusi, og hvordan den viser hvor ulik personlighet søsken kan ha. Storesøster beundrer sin smellvakre lillesøster, som har vært modell. Lillesøsteren, derimot, forakter storesøsteren, som hun mener er så kjedelig «at hun ikke får puste» når hun er i nærheten av henne.

Filmens dirrende nerve er om søstrene vil greie å gjenopprette en likeverdig og meningsfull relasjon.

En av filmens aller beste og mest rørende scener er når storesøster eksploderer emosjonelt og legger seg ned på en strand i trass. Øyeblikket er et av filmens mange gode skildringer av hvordan kroppen uttrykker det et menneske ikke greier å si med ord.

I sin forrige film, «Gritt», viste Itonje Søimer Guttormsen en særegen interesse for ritualer og deres åndelige, helbredende kraft.

«Butterfly» starter med et ironisk blikk på selvhjelpskultur. Men etter hvert som merkverdige ritualer får mer plass, mister filmen gradvis sin komiske snert og distanse til temaet.

Handlingen dreier mot å bli et mer lukket portrett av et sært undergrunnsmiljø på Gran Canaria. I dette miljøet søkte moren gjenfødelse gjennom ritualer i naturen – i tråd med filmens tittel, «Butterfly».

«Butterfly» ender likevel opp som vellykket film, fordi den aldri mister fokus på søstrenes relasjon. Mange av filmens fagfunksjoner holder også et meget høyt nivå. Fotograferingen, klippingen, kostymene og musikken (komponert av Erik Ljunggren) må fremheves. «Veldig fin musikk!» noterte jeg mange ganger mens jeg så filmen i Göteborg.

Med sitt skarpe blikk på søskendynamikk og kroppslige uttrykk, løfter «Butterfly» et velkjent tema. Filmen bekrefter også Renate Reinsve som en internasjonal stjerne. Itonje Søimer Guttormsen har skapt en særpreget film som ikke bare fortjener festivalapplaus, men som også bør kunne gripe norske kinopublikummere.