Thomas Seltzer går tett på økende ulikheter i «Den norske fattigdommen»

Å være fattig er ikke gøy. Jeg er oppvokst i en arbeiderklassefamilie på Nordvestlandet og kan skrive under på at det var kjipt å ikke ha råd til Levis-jeans og sydenturer.

Det har skjedd noe i Norge. Ulikhetene øker. Jeg følte meg ikke fattig, men i dag hadde jeg kanskje vært en del av en mindre hyggelig statistikk?

I «Den norske fattigdommen» forsøker Seltzer å finne ut hva som er gått galt i et av verdens rikeste – og likeste – land.

I nyhetsartikkel etter nyhetsartikkel kan vi lese at folk med helt vanlige jobber har problemer med å komme inn på boligmarkedet. De tar opp forbrukslån for å dekke løpende utgifter. Forbruksgjelden blant nordmenn er på skyhøye 172,7 milliarder kroner, ifølge Finanstilsynet.

Seltzer bruker samme teknikker her som han har perfeksjonert gjennom tre sesonger av UXA-serien. Der fartet han land og strand rundt for å ta temperaturen på Amerika. Han banket på dører og snakket med folk.

Mange mer eller mindre sprø og originale amerikanere sørget for at serien ikke bare var folkeopplysning, men at den også hadde høy underholdningsverdi.

Hvordan fungerer Seltzers metode i møte med trauste nordmenn som kanskje ikke har så lett for å åpne seg foran kamera? Det går litt traurigere, og det er ikke like underholdende. Det kan være fordi det blir nært. Den som faller utenfor, kan være naboen din.

I første episode dukker han ned i det han kaller hemmelig fattigdom. I Norge er det kanskje ikke så synlig hvem som sliter med å få endene til å møtes.

Å innrømme at man er fattig, er skambelagt. Tall fra SSB viser at over 10 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, som er 60 prosent av medianinntekten i befolkningen.

I den andre episoden graver han i hvem de er alle de unge som havner utenfor arbeidslivet. De er mange. I aldersgruppen 15 til 29 år står rundt rundt 10 prosent utenfor arbeidslivet. Det er et høyt tall.

Det sterkeste møtet med en hverdag preget av fysiske og psykiske problemer får vi da Seltzer banker på hos en ung kvinne fra Østfold. Hun gir mye av seg selv, og den tørre statistikken får et menneskelig ansikt. Seltzers stil trenger det. Åpenheten og tilliten mellom de to viser hvor god han er til å snakke med folk.

Mennesker som mister alt når livet gir deg en kilevink, så vi i UXA-serien. Det er ikke et samfunn å trakte etter. Seltzer sier det best: «Det er typisk norsk å kunne bli syk uten å miste alt». Han har en politisk slagside og har sympati med dem han treffer. Likevel skyr han ikke unna de vonde og vanskelige spørsmålene.

Menneskene i «Den norske fattigdommen» er ikke like utagerende som en pratsom amerikaner, men problemene er ikke mindre reelle. I tredje episode setter Anna-Sabina Soggiu ord på hvordan det var å vokse opp i en arbeiderklassefamilie på Tøyen. De hadde ikke penger, men samholdet var godt.

Tallene viser at mange fortsatt lever slik som Soggiu. I Oslo er det faktisk 20.000 barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Selv følte jeg meg ikke fattig før jeg kom på ungdomsskolen og opplevde motepress. Jeg tør ikke tenke på hvordan dagens materialistiske influenserkultur og vårt fokus på luksus og forbruk på sosiale medier påvirker barns psyke.

Drømmen om å bli rik i en fei er uoppnåelig for mange selv om vi på papiret har like muligheter. Hvem foreldrene dine er og arv betyr mye. Thomas Seltzer våger å pirke borti problemet. Serien er tankevekkende. Timingen rett før årets stortingsvalg er upåklagelig.