- Anmeldelsen er basert på seks av åtte episoder
Strømmetjenestenes krav til inntjening gjør at de må satse mye på kjente kort. Det fører til at vi får en jevn strøm av serier basert på fortellinger seerne elsker. De nye «Star Wars»-seriene. Det tilsynelatende uendelige Marvel-universet. «Das Boot». «Fargo».
Alle er basert på såkalt IP – intellectual property – hvor popkulturens varemerker utvikles til nye produkter. Ekspander eller dø, er mantraet. Lik det eller ikke, slik er serieverden i 2025.
Det smarteste man da kan gjøre for å sikre vekst og beholde kvalitet i porteføljen, er å hyre inn Noah Hawley. Serieskaperen – som også er en sterkt undervurdert forfatter – gjorde overraskende «Fargo»-filmen til en perlerad av en serie. Nå har han brettet opp ermene og skapt nytt liv i «Alien»-franchisen.
«Alien: Earth» er et meget vellykket tillegg til science fiction-serien som startet med Ridley Scotts film i 1979. Til sammen er det blitt ni filmer. Der fjorårets «Alien: Romulus» mest hyllet lukket-rom-i-rommet-sjangeren, går Hawley og «Alien: Earth» for et dypere prosjekt.
Ung magnat og syntetiske mennesker
Historien er lagt til 2120. Dette er to år før hendelsene i den første «Alien»-filmen. På vei hjem fra tokt kræsjer romskipet USCSS Magintot på jorden. Da en gjeng unge soldater skal sikre det nykræsjede skipet, møter de et utvalg av verdensrommets mest grufulle skapninger.
Samtidig følger vi den unge magnaten Boy Kavalier og hans grensesprengende forsøk på å lage syntetiske mennesker. Tenåringen Wendy er først ut. Vitenskapen har dyrket frem noen egenskaper i henne som blir meget attraktive når jorden får besøk av romvesener med rovdyrinstinkt.
«Alien: Earth» byr på klassiske jakt- og spenningsscener. Noen av dem er heseblesende og actionpreget. Andre er så stille at intensiteten dirrer i veggene. Det gamle slagordet «in space no one can hear you scream» får sin gjenklang på jorden, spesielt i en laboratoriesekvens fra dypeste helvete i sjette episode. Serien tar seg god tid med å bygge sitt eget univers, men denne tålmodigheten kombinert med klassiske spenningsscener viser hvilken mesterlig serieskaper Hawley er.
Snakker rett til Etikkrådet
Hawley er sterk når han lager drama og forretningspolitikk av både romvesen og syntetiske mennesker. Hvem eier rettighetene til de nye innvandrerne som vil fortære oss alle? Hva kan de bidra med i vitenskap og på bunnlinjen? Serien utforsker også problemene som oppstår når man lager nye menneskeraser i krysningen mellom kjøtt og maskin.
Boy Kavalier omtaler seg selv som Boy Genius. Den unge tek-magnaten vil lage syntetiske mennesker og kontrollere romvesen i «Alien: Earth». Foto: FX / Disney
En av seriens store og skumleste scener skjer da Magintots eneste overlevende – sikkerhetssjefen Morrow – treffer to unge, vettskremte soldater.
«Are you a robot?» spør en av dem.
– Wouldn't that be nice, be a machine instead of what I am? Worst parts of a man, svarer sikkerhetssjefen mens han laster ned skipets harddisk rett inn i sin egen biomekaniske hjerne.
Morrow har ligget nedfrosset i 65 år på skipet. Han kommer tilbake til en planet hvor alle han kjenner, er døde. Det eneste Morrow har igjen, er oppdraget: sikre romvesenene han har fanget på skipet.
Timothy Olyphants Kirsh (midten) er mental trener for de unge syntetiske menneskene i «Alien: Earth». Foto: FX / DIsney
Sydney Chandler som Wendy. Foto: FX / DIsney
«When is a machine not a machine», filosoferer han mørkt om seg selv. Her snakker vi virkelig om en sak for Etikkrådet! Sekvensen minner meg på hvor undervurdert Ridley Scotts «Alien»-comeback fra 2012, «Prometheus», er. Morrow spiller videre på dens dirrende spenning og store spørsmål. Han blir en av mange rollefigurer som driver «Alien: Earth» medrivende fremover.
Sydney Chandler som Wendy er en annen. Hun leder an de unge skuespillerne, som gir «Alien: Earth» det samme vellykkede young adult-preget som holdt «Alien: Romulus» overraskende frisk. Slik blir den vellagede «Alien: Earth» en vellykket blanding av nytt og gammelt.
