Den britiske statsministeren Abigail Dalton står i en seriøs skvis. Hun gikk til valg på å redde et skakkjørt helsevesen. Pengene ble hentet fra å legge ned store deler av militæret.
Hennes legemann kidnappes på oppdrag for Leger uten grenser. Kidnapperne krever at hun går av. Hennes franske, høyreorienterte presidentkollega Vivienne Toussiant er den eneste som kan hjelpe. Daltons legemann ble kidnappet i Fransk Guyana. Franske tropper må gripe inn.
Situasjonen skrus til av omgivelsene. Toussiants ektemann, en mediemogul med Napoleon-kompleks, vil styre fortellingen. Presidentens stesønn viser frem en kjæreste med skurrete aura. Daltons kontrollerende far melder hardt fra sykesengen. At statsledernes stabssjefer skuler på hverandre, skaper mistenksomhet.
Downing Street 10 settes effektivt opp som scene for en internasjonalt kammerthriller.
Spesielt Suranne Jones – en mer erfaren krim- og såpeskuespiller enn de fleste – bærer serien med sin tilstedeværelse. Foto: Des Willie/Netflix
Serieskaper Matt Charman kan thrillerfaget
«Hostage» er en veltrimmet thrillerserie som kommer nypolert fra den massive Netflix-butikken. Det politiske spillet er urealistisk i detaljene, men fengende når man ikke krever dokumentarnivå. Sikkerhetsregler brytes over en lav sko for å skyve spenningen fremover.
Et eksempel: Premien som seerne får for å akseptere at en usjekket laptop plasseres foran to statsoverhoder i terrortider i en kjapp serie på bare fem episoder: Null snikksnakk blir til mye handling.
Serieskaper Matt Charman kan thrillerfaget. Hans manus til «Bridge of Spies» fra 2015 omsatte elegant virkelighetens drama til lerretet. «Hostage» skaper et eget univers uten å måtte forholde seg for mye til realisme.
Mer kneipp enn gourmetburger
I motsetning til en vinglete serie som «Zero Day», forsøker ikke «Hostage» å gjøre seg avansert. Den sikter på overraskelser, kjapp action og store intriger i små rom. Det lykkes den med. Dermed oppleves serien også mer aktuell. Dens minimale interesse i å kommentere virkelighetens politikk, gjør at konspirasjonen som vokser frem i siste halvdel, får et gys av ekte 2025 over seg.
Det hjelper med en sterk rulletekst. Fransk-amerikanske Julie Delpy er stabil som Toussaint. Spesielt Suranne Jones – en mer erfaren krim- og såpeskuespiller enn de fleste – bærer serien med sin tilstedeværelse. Hun gjør Dalton til en hard politiker og pragmatisk matriark. Samtidig åpner hun slusene for følelser når det trengs.
«Hostage» er ingen gourmetburger med dyr ost og nykvernet kjøtt. Du finner ikke skjulte smaksnyanser mellom tyggene. Du får noen mettende brødskiver av en TV-serie. Leter du etter en passe heftig thriller med politikk og drama, er det bare å trykke på play.
Suranne Jones og Julie Delpy spiller britisk statsminister og fransk president i «Hostage». Foto: Kevin Baker/Netflix
Netflix krever tydelighet
Det er dog én ting med kneippbrød-tilnærmingen som lugger.
Netflix har strammet inn på tydelighetskravene til serieskapere. Derfor understreker rollefigurene hele tiden hva de gjør eller tenker. Netflix vil ha med de som ser på mobilen samtidig som TV-en ruller. Man trenger ikke se på skjermen hele tiden, liksom. For de av oss som faktisk ser på TV, bli det ofte dobbel dose. Lyd og bilde uttrykker det samme, i stedet for å fylle ut hverandre.
«Hostage» kunne vært et hakk hvassere om den ikke så rigid holdt seg til partilinjen fra Netflix.
