Av og til dukker det opp en film som føles like rufsete og ærlig som livet selv.
Eva Victors debutfilm «Sorry, Baby» er kraftfull i all sin enkelhet. Filmen er en vakker påminnelse om at håp finnes selv om alt virker mørkt.
«Sorry, Baby» er noe så vanskelig som en lett film om et tungt tema. Med en debutantfilmregissør som også har skrevet manus og spiller hovedrollen, kunne dette blitt en katastrofe av en egotripp.
I stedet er den både en svart komedie og et traumeportrett. Victor gir oss et ærlig blikk på det å være kvinne. Hun viser hvordan en traumatisk hendelse setter dype spor – både i kropp og sinn.
En fortapt katt
Eva Victor spiller Agnes, en ung, smart kvinne med en lysende karriere foran seg. Så skjer det utenkelige.
Livet fortsetter, men Agnes er ikke den samme. En ny usikkerhet og sårbarhet har entret scenen. Selvsikkerheten er borte.
Victor er for smart til å gå inn i detaljene rundt hendelsen. I stedet utforsker hun hvordan den påvirker Agnes mentalt og rent fysisk. Har det plutselig begynt å spøke i det idylliske lille huset hennes? Hvorfor føler hun mye mer for en fortapt katt enn for sine medmennesker?
Filmen er oppdelt i små kapitler og tar for seg bestemte hendelser – ikke nødvendigvis kronologisk. De veves sømløst i hverandre slik at de blir en komplett historie.
Filmen har ingen tradisjonell dramatisk kurve eller spektakulær kamerabruk. Det kan sikkert avskrekke mange, men gi «Sorry, Baby» en sjanse. Filmen er en samling situasjoner med herlig dialog og en til tider beksvart og tørrvittig humor.
Håpefull feelgood
Historien starter idet Lydie, Agnes' gravide studievenninne, kommer på besøk. Hun spilles av britiske Naomi Ackie, her i en langt mer lavmælt versjon enn i «Torsdagsmordklubben». Lydie er Agnes' anker i en tilværelse som brått endres.
Lydie (Naomi Ackie) og Agnes (Eva Victor) møter en velmenende lege som er mest opptatt av å fylle ut riktig skjema. Foto: Ymer Media / Philip Keith
Filmen føyer seg inn i rekken av uavhengige filmer hvor nye stemmer skildrer kvinnespesifikke situasjoner og traumer. Eliza Hittmans «Never Rarely Sometimes Always» (2020) og Molly Manning Walkers «How to Have Sex» (2023) er to gode eksempler.
I motsetning til Hittmans abortdrama og Manning Walkers feberhete sydenorgie er «Sorry, Baby» forbausende lett. Det er flåsete å kalle det en feelgood-film om et traume, men Victors film er en helt nydelig filmopplevelse. Du går ut av kinosalen med håp i sinnet.
Håp i mørket
Victor viser et stort talent ikke bare for god dialog, men også skuespill. Hun gestalter Agnes med en naken tvil og sårhet, men under aner du også en vilje til å overleve. Victor gjør det uten store fakter, bare med genuin innlevelse og nedtonet komikk. Agnes blir ikke den hun var. Det er et før og et etter.
Agnes (Eva Victor) og en fremmed mann (John Carroll Lynch) tar seg en prat. Foto: Ymer Media / Philip Keith
Likevel er filmens tone grunnleggende optimistisk. Scenen hvor Agnes får panikkangst, viser et flott eksempel på vennlighet fra en fremmed. En ukjent mann, herlig spilt av John Carroll Lynch, gir henne pustehjelp og et smørbrød.
Av og til trengs ikke mer. Scenen er komediegull, men også svært rørende.
Mot slutten snakker Agnes til Lydies baby: «Av og til skjer det forferdelige ting. Derfor kjenner jeg en slags medlidenhet med deg – at du lever, uten å ane det ennå. Likevel kan jeg lytte uten frykt. Og det er godt, eller i det minste noe.»
«Sorry, Baby» bruker lavmælte effekter til å skape en stor filmopplevelse. Den er en oppvisning i nedstrippet fortellerkunst.
