Årets beste filmer 2025

En sjelden gang blir man introdusert for et filmunivers der alt kan skje. Likevel oppfattes filmen som helstøpt. Paul Thomas Andersons nye film er et slikt lite mirakel.

Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg så, men jeg fikk lyst til å se det en gang til. Filmen er nesten umulig å kategorisere. Den er en paranoid thriller, mørk komedie, politisk drama – det eneste jeg vet, er at den ikke er en musikal. Likevel ble jeg trukket effektivt inn i den suggererende atmosfæren og filmens helt særegne følelse av her og nå.

Filmen er «intellektuell» og «steinhard», ifølge beskrivelsen på Netflix. Det tyder på at de ikke helt vet hva de sitter på av edel vare. «Emosjonell» og «undrende» er langt mer passende merkelapper.

«Togdrømmer» er en lyrisk og – i beste forstand – langsom film som handler om det større livsløpet. Vi møter skogsarbeideren Robert Grainier (Joel Edgerton) i grenseområdet mellom Oregon og Washington like før første verdenskrig. Han er en mann av få ord, men har øye for den vakre naturen som omgir ham.

«Flow» starter med en liten gråsvart pus som hopper inn gjennom en knust rute i et hus og opp i en seng. Ingen mennesker er til stede. Katten blir vår følgesvenn gjennom en naturkatastrofe.

Animasjonsfilmen er helt uten dialog foruten mjau, voff og hva lemurer nå sier. Denne latviske perlen er et lite kunstverk og noe helt for seg selv. «Flow» er et glimrende familieeventyr, men først og fremst er den en mektig klimafabel. Den handler om dyr som må overleve i et ødelagt landskap, og den setter i gang tankene.

Vampyrfilm, bluesfest eller historisk drama? «Sinners» er litt av alt. Til sammen blir det en overveldende film.

Sjangermessig får fans av horror like mye som tilhengere av historisk drama. Om man liker sitt kaninhull, kan «Sinners» tilby en reise uten returbillett i lyd, bilde og popkultur. Alt dette gjør «Sinners» til en triumf.

Nicole Kidman stønner fra første scene i «Babygirl», men orgasme får karakteren hennes, Romy, først senere. Fullstendig ekstase inntreffer da hun begynner å ha kinky sex med en ung mann på jobben.

Fra første scene er filmen drivende intens og altoppslukende. Handlingen utvikler seg i raskt tempo, og pulsen øker hver gang Romy krysser en ny grense. «Babygirl» er en veldreid og intens sex-thriller som løftes av Nicole Kidmans klokkerene tolkning.

Hvor skadelig er det for barn å se BBC-serien «Teletubbies»? Spørsmålet innleder og avslutter en av de beste skrekkfilmene på lenge.

To av Storbritannias mest innflytelsesrike filmskapere de siste 25 årene, Alex Garland (55) og Danny Boyle (68), samarbeider nok en gang. «28 Years Later» har mange av kvalitetene duoen er kjent for: Filmen underholder fryktelig og har knapt et kjedelig sekund, men den får oss også til å tenke. Horror-dramaet har et særdeles fengende lydspor og er proppet med kulturelle referanser.

Om jeg skulle finne på å kalle denne filmen for et postkolonialistisk essay om den kalde krigen, ville en del lesere falle fra. Men det skal jeg ikke gjøre – ikke minst fordi det blir altfor upresist.

Jo, det handler om politikk og den kalde krigen, men jeg kan love deg at du aldri har opplevd at politikk blir behandlet på denne måten på film før. Filmen bearbeider et statskupp musikalsk. Men ikke bare det: Den danser filmatisk og retorisk til rytmene fra en lang rekke legendariske amerikanske jazzartister.

Påfallende mange filmer i Cannes i år handler om en regissør som skal lage film. Triers film imponerer mest der handlingstråden er minst navlebeskuende og mest universell.

Renate Reinsve og Stellan Skarsgård er formidable i flere scener hvor de to snakker sammen alene. Det gnistrer av begges skuespill. Den dirrende nerven ga meg gåsehud, en emosjonell maktoppvisning fra to av verdens beste skuespillere.

Av og til dukker det opp en film som føles like rufsete og ærlig som livet selv. Eva Victors debutfilm «Sorry, Baby» er kraftfull i all sin enkelhet. Filmen minner oss vakkert om at håp finnes selv om alt virker mørkt.

Den er noe så vanskelig som en lett film om et tungt tema. Filmen er både en svart komedie og et traumeportrett. Victor gir oss et ærlig blikk på det å være kvinne. Hun viser hvordan en traumatisk hendelse setter dype spor – både i kropp og sinn.

Adrien Brody er fabelaktig som stjernearkitekten László Tóth. Skjebnen til den jødiske arkitekten fra Ungarn er fullstendig oppdiktet.

Fortellingen klistrer seg til ekte hendelser som holocaust, opprettelsen av staten Israel og brutalismens fremvekst som stilretning på 50-tallet. Det hjerteskjærende bakteppet låner autentisitet og tyngde til «The Brutalist».