Siden en anmeldelse også er forbrukerveiledning, er det bare å si det med en gang: Det kan være du hater «The Chair Company». Det kan også være du – som meg – elsker den. «The Chair Company» er like absurd som den er kaotisk.
Tim Robinson komedie jager anstrengende innfall vel så mye som sammenheng. I mine øyne er den også en hysterisk morsom og fengende thriller.
Ron Trospers firma bygger kjøpesentre. Under en viktig presentasjon knekker stolen hans. Ron ydmykes. Den vonbrotne kontorsjefen får en ny misjon: Han skal avsløre konspirasjonen bak det mystiske stolfirmaet Tecca. Det blir til en besettelse.
Karakterer som i en 70-talls thriller
Jakten på Tecca fører ham ned i en kaotisk underverden hvor ingen karakterer eller steder er for ko-ko. Lurvete privatdetektiver. Flamboyante skjorteselgere. Mannosfærete sjefer rundt leirbålet. Varehus med porno. Kokainbarer. Falske modeller.
På et tidspunkt gir «The Chair Company» inntrykk av å være inspirert av Twin Peaks-filmen «Fire Walk With Me», hvor surrealismen sugde til seg all oppmerksomhet.
«The Chair Company» går ikke helt ut på det stupebrettet, selv om den bader i absurditeter. Selve historien om stolfirmaet har en tydelig thriller-dramaturgi. Ron graver og undersøker som en ivrig varsler. Karakterene som følger ham på veien, opptrer som i en god 70-talls noiathriller.
Tim Robinson spiller Ron Trosper, en sint mann på jakt etter en konspirasjon. Foto: HBO Max
Det hele knyttes sammen av assosiasjoner og skrudde vitser. Mye handler om å sette Ron og medhjelperne i situasjoner som kan utnyttes til sketsjer. For eksempel jager han på et tidspunkt en kriminell karakter gjennom et varehus, men snubler rett inn i et utroskapsdrama da han åpner feil dør. Serien stopper opp i rommet i et minutt, setter opp en liten scene og jakten fortsetter.
Snur opp ned på komediedialog
Slik flytter «The Chair Company» seg fra sketsj til sketsj, mens handlingen fremdeles drives fremover. De anstrengende scenene lettes av de subtile, men velskrevne dialogene som snur forventningene på hodet.
Sophia Lillis spiller Natalie Trosper. Foto: HBO Max
Når Ron oppdager at sønnen Seth har begynt å drikke øl alene i bakgården, får vi ikke se en tenårings skam over å bli oppdaget. Seth forklarer begeistret faren hvor glad han er for endelig å ha oppdaget alkohol. Han blir så morsom av det! Endelig!
Det som finnes av lun humor i «The Chair Company», er mer sjanglete enn en vanlig norsk vestlandsvei, men ender opp som en gøyal berg-og-dal-bane.
Fra Saturday Night Live og Netflix
Serieskaper Tim Robinson spiller hovedrollen som Ron. Gjennom ham kommer vi til seriens gjennomgangstema: den vanlige, sinte mannen. Det tar knapt en hel scene før Ron eksploderer første gang. Den vanlige firmamannen er så irritabel at han bryter ut i skriking der en musikalartist ville grepet til sang. Med andre ord skjer det ofte.
Tim Robinson er sint mann i ny serie. Foto: HBO Max
Dette er en videreføring av karakterene Robinson har hatt på Saturday Night Live og Netflix-showet «I Think You Should Leave». Robinson benytter seg av sketsjehumorens typiske troper – maktbalanse på jobb, misforståelser i familien, aggresjon i trafikken osv. – og sniker seg i ytterkantene av hva vi forventer av sammenheng og struktur.
Det er ikke edgy humor, men «The Chair Company» beveger seg helt på kanten av sammenhengens stup. Estetisk og stemningsmessig minner «The Chair Company» ofte om «Barry». Det er Robinson SNL-kollega Bill Haders fantastiske serie om en leiemorder som vil bli skuespiller.
Der vitsemaker Hader søker mot fortelling og struktur, leter Robinson hele tiden etter å bryte ut fra seriekonseptet han er tildelt. Det gjør det til årets villeste og – for noen – morsomste serieopplevelse.
