Milevis unna feelgood-julekos

Jul er familie, kjærlighet, gaver og god mat. I alle fall skal vi tro på det glamorøse bildet av høytiden vi får servert av handelsstanden og i Netflix-filmer. For mange mennesker er virkeligheten langt unna det perfekte glansbildet som presenteres.

«Velkommen til familien» byr på det motsatte av julekliss. Filmen følger psykologen Elisabeth (Inga Ibsdotter Lilleaas). Hun har vonde juleminner fra egen barndom. Det blir ikke bedre hos den kommende svigerfamilien.

Kjæresten Espen (Steffen Holta) har ikke advart henne godt nok! Møtet med besteforeldre, foreldre og barnebarn blir mildt sagt snodig.

Espens familie er svært religiøs. De røyker ikke, drikker ikke og mener sex før ekteskapet er fy-fy. De leser i Bibelen, men å snakke om viktige temaer rundt juleribben er helt umulig. I det øyeblikket Elisabeth prøver seg på småprat, får hun null respons. Filmen er for øvrig basert på Hafnors teaterstykke og kortfilmen «Small Talk» (2016).

Det spørs om filmen blir tatt godt imot i kristne miljøer rundt om i landet. Svigerfamilien skildres lettere parodisk, der de snakker om Jesus og været. Hafnor gjør narr av at de tyr til bibelsitater i stedet for å forholde seg til andre mennesker. Sakte drar han juleselskapet ut i det ekstreme.

Det ligger an til en slitsom kveld. Bedre blir det ikke når bestemor Ruth kollapser med ansiktet midt i ribbetallerkenen. Ingen rundt bordet reagerer. Ruth våkner og glatter over det hele. I denne familien viser man nemlig ikke følelser.

«Velkommen til familien» balanserer hårfint mellom dyp tragedie og beksvart humor. Noen av situasjonene er hysteriske, mens andre partier blir trege. Jeg forstår at samtalene skal handle om ingenting, men det blir for drøyt. Likevel treffer filmen nokså hardt. Jeg vil gjette at mange vil kjenne seg igjen i det kleine juleselskapet. Det er ingen automatikk i at man har sterke emosjonelle bånd til egen familie, men jeg synes ikke filmen går dypt nok inn i materien.

Filmen er også laget på et lavt budsjett, noe som begrenser det visuelle uttrykket. Mesteparten av handlingen foregår i en stue. Huset tilhører Hafnors egne besteforeldre. Interiøret speiler et typisk norsk middelklassehjem, langt unna glossy designmøbler og amerikansk jul. Resultatet er tett, mørkt og klaustrofobisk.

Inga Ibsdotter Lilleaas er filmens eneste profesjonelle skuespiller. Resten av dem som utgjør familien, er amatører, blant annet regissørens egne foreldre. Lilleaas fikk sitt gjennombrudd og en Oscar-nominasjon i Joachim Triers «Affeksjonsverdi». Hun er også en stjerne her. Lilleaas har et utrolig uttrykksfullt ansikt, men manuset gir henne likevel ikke så mange nyanser å spille på.

Det er filmens største problem. Vi kommer aldri på innsiden av dynamikken mellom Elisabeth og Espen. Det dramatiske i forholdet mellom de to blir aldri forløst. Elisabeth går rundt som et stille vitne til en tragedie, men hun er handlingslammet i et fremmed hjem. Parets problemer drukner i svigerfamiliens bisarre oppførsel.

Filmen lar oss heller ikke bli godt nok kjent med resten av familien. De blir karikerte figurer, ikke hele mennesker. Vi kommer ikke under huden på noen. Hvorfor later Ruth som om alt er bra? Er det typisk oppførsel for selvoppofrende kvinner gjennom tidene? Og hva med familiens ungdommer? De oppfører seg som om de ikke har egne personligheter, i beste Stepford Wives-stil. Jeg får ingen svar, og dermed blir jeg aldri helt engasjert i historien.

Til tross for noen svakheter er «Velkommen til familien» morsom i sitt mørke. Den er også behagelig fri for sentimental og klissete julestemning, laget på løpende bånd for Netflix og Hallmark. Filmen er milevis unna feelgood-julekos. Den er mer en beksvart motvekt til alle forventningene vi har til at julen skal være så inderlig og perfekt.