Originalt musikalsk portrett

De biografiske dramatiseringene av kjente musikere og artisters liv og virke er nå så mange at de utgjør en vesentlig sjanger og industri. Dessverre følger de ofte den samme konvensjonelle oppskriften. De er «from rags to riches»-fortellinger som forsøker å gape over et helt liv og en musikalsk reise.

Det finnes imidlertid en liten, men voksende nisje som velger å konsentrere seg om en avgrenset periode i en musikers liv. Gjerne en avgjørende fase. «Complete Unknown» handlet om Bob Dylans overgang fra visesangen til elektrisk rock’n roll. «Deliever me from Nowhere» om Springsteens innspilling av det omdefinerende albumet «Nebraska».

Britiske Grant Gee tar i sin første spillefilm utgangspunkt i en legendarisk jazz-innspilling med Bill Evans fra 1961. På høyden av karrieren spiller Bill Evans (Anders Danielsen Lie) og hans trio inn live-albumet «Sunday at the Village Vanguard».

I åpningsscenen blir vi effektivt introdusert for hva filmen skal handle om. Vi befinner oss på konserten, der Evans og hans bassist Scott LaFaro går inn i en transelignende musikalsk tilstand.

Det er som om de henter det beste ut av hverandre, i en nær perfekt musikalsk symbiose. Kort tid etter konserten inntreffer tragedien: LaFaro dør i en bilulykke på samme turné. Bill Evans har mistet sin musikalske tvillingsjel og slutter å spille.

Dette er en uvanlig historie, om hvordan en av jazzens store legender går inn i en depresjon. Eller kanskje er det en kjærlighetssorg. For Evans gir livet kun mening gjennom musikken, i det såkalte virkelige liv er han i mindre grad til stede. Når hans musikalske sjelefrende og partner går bort, hvordan kan han gå videre? Hvordan kan omgivelsene forstå dette tapet?

Anders Danielsen Lie er ingen nykommer når det gjelder å fortolke rusavhengige kompliserte menn. Her står han likevel overfor en formidabel utfordring: hvordan spille en mann som ikke er til stede i sitt eget sosiale liv. Den norske skuespillerens stil har alltid vært behersket. Denne gangen er virkemidlene enda mer nedskalerte.

Det kunne ha endt i et underspill som er så subtilt at det mister sin effekt og fordamper fra lerretet. Men Danielsen Lie og regissør Gee er så samstemte i dette delikate filmatiske universet at hovedrollens tilbaketrekning fra livet – og for en stakket stund: fra musikken – tilføres mening og dybde.

Det ville ikke vært mulig uten en uhyre bevisst bruk av Evans musikk, og det faktum at Danielsen Lie er en kompetent og overbevisende pianist. Og det ville ikke vært det samme uten Bill Pullman og Laurie Metcalfs rørende tolkninger av foreldrene.

Det er broren Harry (Barry Ward) som sender ham til foreldrene i Florida for en slags cold turkey. Men, som vi får se av både tilbakeblikk og frempek, greide han seg ikke uten rusen som beskyttelse mot virkeligheten. Det lengste selvmordet i historien, kalte en venn hans langvarige avhengighet.

Moren steller ham under de vonde dagene i Florida. Hun introduserte ham for den klassiske musikkens verden, men forstår ikke jazzens verden. Det gjør vondt å se hvordan foreldrene er så ufattelig stolte, men likevel ikke forstår seg på sønnens valg.

Men moren forstår mer enn hun gir inntrykk av. «Noen ganger er pausen en del av musikken», sier hun. Tragedien er at for sønnen forholder det seg ikke slik. Han trenger ikke pausene fra musikken. Det er det som tar livet ham.

Gee har tidligere laget kun dokumentarer, blant annet om Joy Division. Hans første forsøk på fiksjon avdekker en velutviklet filmatisk sensibilitet. Filmen har lavt budsjett og bare ett musikalsk glansnummer, helt i starten. Men det har til gjengjeld noe mer forlokkende, i hvert fall for meg: en sjelden oppfinnsomhet og formfullhet i måten den er fortalt på.

Hovedhandlingen er skildret i svart-hvitt. Det kler ikke bare det tidlige 1960-tallet, med smale slips, korte frisyrer og tett sigarettrøyk, men er perfekt for den minimale estetikken budsjettet krever.

Når Gee og hans fotograf Piers McGrail en sjelden gang skrur på fargene, er det ofte blodrøde og dramatiske frempek på den endelige kollapsen som venter lenger fremme. Jeg er fortsatt usikker på om disse scenene strengt tatt er nødvendige. Men de danner en kontrast til den monotonien Evans vil unnslippe, og som det bare kan være en dødelig utgang på.

Det er først og fremst en distinkt melankoli som er merkbar gjennom filmen, en opplevelse av at vi er vitne til at et geni brenner langsomt opp. Miles Davis var en av mange Evans skulle samarbeide med, og skyte heroin med. Han mente Evans spilte slik en «stille flamme» brenner. Men lyden var som fra «krystallnoter» eller «sprudlende vann i et vannfall». Det er scener i denne filmen da vi kan fornemme denne uvanlige kvaliteten.