Krigstraumer forkledd som monsterfilm

I 1954 la det første Godzilla-monsteret Tokyo i ruiner. Filmen het «Gojira» og ble skapt av regissøren Ishirō Honda og Toho Studio.

Filmen kom ni år etter at USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Det er umulig ikke å lese Hondas film som en klar advarsel og en allegori om atomkrig.

Det er også helt umulig ikke å se Takashi Yamazakis «Godzilla Minus One» (2023, Netflix) og «Godzilla Minus Zero» i sammenheng. Filmene er sterke advarsler om både atomvåpnenes ødeleggende kraft og menneskenes hang til å tukle med krefter de ikke helt aner rekkevidden av.

Yamazaki viser også at arrene etter Hiroshima og Nagasaki fortsatt er åpne sår i den japanske bevisstheten.

Tittlene minus én og null viser til et samfunn som er under nullpunktet: landet er så ødelagt etter krig at alt må bygges opp igjen.

Handlingen i den første filmen foregår i 1947, og landet er fortsatt i sjokk. Opp av havet stiger et forhistorisk sjøuhyre. Godzilla er mutert og styrket av radioaktiviteten fra de amerikanske atomprøvesprengningene ved Bikiniatollen.

Hovedpersonen i begge filmene er Koichi Shikishima (Ryunosuke Kamiki), en kamikazepilot som sliter med posttraumatisk stress. Han er ikke klar for nok et monstermøte, men han er selvsagt tøffere enn han selv tror.

I film nummer to har Shikishima sammen med den overlevende Noriko Oishi (Minami Hamabe) adoptert Akiko, det lille barnet fra den første filmen. Det er selvsagt ingen fred å få. De dras motvillig inn i kampen mot en ny kaiju eller et overnaturlig monster.

Etter et meteornedslag våkner Ghidorah til live. Den er sulten og ikke rent lite aggressiv. Det dragelignende vesenet legger byer og liv i ruiner. Dr. Kenji Noda (Hidetaka Yoshioka) må nok en gang samle troppene i et desperat forsøk på å få has på monsteret.

La oss bare slå fast det med en gang: «Godzilla» er ikke en film du ser på grunn av en dyptpløyende psykologisk historie. Regissør Yamazaki er riktignok god til å balansere actionsekvensene med dramatiske elementer som av og til blir litt vel melodramatiske. Det er tross alt monstrene du kommer for.

Og de er majestetiske. Selskapet Shirogumi står bak de imponerende CGI-monstrene. Dette er selvsagt milevis unna miniatyrene og suitmation, altså monsterkostymene fra de gamle filmene. Monstrene ligner fortsatt litt på kaijuene fra de gamle filmene og fremstår som en liten hyllest til dem. Den første filmen mottok Oscar for beste spesialeffekter, og det er svært velfortjent.

Detaljnivået i ansiktet, øynene, huden og vingene til Ghidorah føles fysisk. Det er så livaktig at det et øyeblikk er vanskelig å tro at det ikke er et levende vesen som freser ild mot deg fra lerretet. Jeg får lyst til å strekke ut hånden og klappe det, men spørs om det ville blitt godt mottatt.

Naoki Satôs musikk og lydeffektene skapt av Natsuko Inoue skaper en dyster og skremmende stemning. I de voldsomste actionsekvensene går monsterbrølene og Satôs musikk sammen, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det er gåsehudfremkallende.

«Godzilla Minus Zero» er først og fremst en intens monster-actionfilm, men det jeg liker med Yamazakis filmer, er at de både er morsomme og ikke blottet for mening.

Jeg har også sansen for en av filmens nye karakterer, meteorologen Makoto Aoyama (Masami Nagasawa). Jeg oppfattet figuren som et aldri så lite spark til det ganske gammeldagse synet på kvinner som fortsatt preger dagens japanske samfunn.

Hvis du synes Christopher Nolan var sparsommelig med monstereffektene i «The Odyssey», kan du heller ta en titt på denne. Filmen er et enormt og svært underholdende monsterball.