Vilt imponerende stop-motion-film

Regissør Travis Knight og animasjonsstudioet Laika har brukt seks år på å lage den to timer og tolv minutter lange stop-motion-filmen «Wildwood». I disse traurige KI-tider er det en maktdemonstrasjon.

Studioet beviser at menneskelig håndverk og oppfinnsomhet går digitale teknikker en høy gang. Over tusen mennesker har vært i sving. De har bygd flere enn 130 fysiske filmsett og produsert rundt 140.000 utskiftbare ansiktsdeler til de mange dukkene.

Dette gjør filmen til en visuell fryd. Teksturen i kostymene, øynene og uttrykkene, bladene på trærne, de ekstremt forseggjorte settene og bakgrunnene er alene god nok grunn til å løpe på kino.

Laika Studios var Oscar-nominert for «Kubo and the Two Strings» i 2017, og Knight har laget Transformers-filmen «Bumblebee». «Wildwood» er likevel noe annet. Ambisjonsnivået og perfeksjonismen er fascinerende.

Historien handler om tenåringsjenta Prue som må finne lillebroren sin etter at han blir bortført av en kråkeflokk fra en lekeplass i Portland. Det skal raskt vise seg at skogen på den andre siden av broen rommer en hel sivilisasjon av snakkende dyr, mystikere og rivaliserende maktgrupper. Vi er med andre ord solid inne i fantasysjangeren og møter en rekke karakterer, der særlig fuglene og dyrene gjør inntrykk.

Et rikt galleri av stemmeskuespillere løfter fortellingen, som står i fare for å være litt mindre imponerende enn den tekniske virtuositeten den er fortalt med. Carey Mulligan har stemmen til hovedfienden Alexandra. Tom Waits er Maksim, lederen for prærieulvene. Angela Bassett har stemmen til The General, en gigantisk ørn, og Richard E. Grant er den selvoppofrende uglen Rex. Den fineste birollen er rotten Septima, som Awkwafina gir stemme til.

Det er ikke det at historien ikke er spennende, men hvis man sammenligner med animasjonsstudioer som, i min bok, er de beste i verden (Studio Ghibli, Aardman og Pixar), så er originaliteten i plottet i «Wildwood» mindre slående.

Den hekter seg på episke fortellinger som for eksempel «Ringenes herre» eller «Odysseen». Den har blant annet en slagscene som omtrent må være uten sidestykke i stop-motion-sammenheng, men historien treffer ikke helt den emosjonelle dybden som filmen ser ut til å legge opp til. Ikke desto mindre har den ikke et kjedelig øyeblikk. Dersom jeg skulle se den igjen, ville det likevel vært for håndverket mer enn for historien.

Underveis blir jeg sittende og lure på hvem som skal se dette. Filmen henvender seg til barn og familier, men er til tider temmelig mørk. Her er det liv og død og bunnløs sorg over et mistet barn som er drivkraften bak de onde kreftene. Og barnet kan bare komme tilbake hvis et annet ofres.

Jeg vil tro at det blir for mye for enkelte. Men de litt eldre vil få mye igjen for et kinobesøk.

Et fun fact er at Travis Knight er sønnen til Phil Knight, en av de to som startet Nike Inc. Sko-formuen har med andre ord vært delaktig i å starte Laika Studios. Det er godt å se at skopenger kan brukes på noe så solid som dette.

Sentralt i «Wildwood» er en avtale inngått mellom Prues foreldre og Alexandra. Her må eksperter innen avtalerett på banen, men jeg mistenker at en pakt av denne typen ikke ville ha overlevd en rettssak.

Siden dette er et eventyr, er det kanskje greit likevel. Litteraturhistorien er uansett full av tvilsomme avtaler. Nå har vi fått enda en. Og den ser fantastisk ut.