En makeløs feelgood-film

I Mike Leighs mørke og vidunderlige film «Naked» fra 1993 er det en scene hvor den misantropiske hovedpersonen, spilt av David Thewlis, møter Archie, en ung skotte som går rundt i London og banner og er full av tics.

Thewlis' rollefigur lurer på hvordan det er å være ham. «Er det muligens litt hektisk?» spør han. Archie, briljant spilt av Ewen Bremner, var mitt første møte med Tourettes syndrom.

Det som kunne fremstå som lettbent lytehumor, ble etterfulgt av en mørk følelse av at denne tilstanden er en oppskrift på ensomhet.

Regissør Kirk Jones har med «I Swear» laget en helt makeløs, godt castet feelgood-film om Tourettes ved å skildre livshistorien til skotten John Davidson. Dette er en av de filmene hvor jeg allerede i løpet av de første minuttene lener meg tilbake i kinosetet og føler meg sikker på at jeg er i gode hender. Filmen skuffer aldri.

Rolleprestasjonene til både Scott Ellis Watson og Robert Aramay er ganske ekstraordinære. De spiller henholdsvis den unge og eldre Davidson. Aramay fikk Baftapris for beste hovedrolle for et par uker siden. Han skal ha tilbrakt måneder sammen med Davidson før innspillingen. Det kjennes hele tiden som om han ikke imiterer, men er.

Det er genuint morsomt og til tider også virkelig vondt. Resultatet er en ordentlig rørende film om en av de mange underlige tilstandene hjernen vår er i stand til å koke i hop for å gjøre livet vanskelig for oss.

Scott Ellis Watson gjør en uvanlig overbevisende prestasjon som den unge John. Det er vondt å se ham når tilstanden begynner å manifestere seg. Han møter null forståelse både hjemme og på skolen. Medelevene er naturligvis på ham med det samme, med det resultat at unge John trekker seg unna, noe som får store konsekvenser for livet hans.

På samme måte som David Helfgott, den sinnslidende pianisten i «Shine» (1996), også basert på en sann historie, etter hvert møter en kvinne som forløser ham gjennom vennlighet, gjør også John Davidson det.

Moren til en kompis av ham, Dottie (Maxine Peake), har jobbet som psykiatrisk sykepleier. Hun tar ham under sine vinger. Dottie bringer ham til vaktmester Trotter, fabelaktig spilt av Peter Mullan. Disse møtene endrer alt og blir starten på en flere tiår lang, sakte opptur.

Man skulle kanskje tro at antallet tics og «fuck off!» og «wanker!» kan bli for mye, men de kommer i en godt gjennomtenkt balanse som tidvis fokuserer på humoren i situasjonen, men som stadig oftere vris i retning av det smertefulle.

Johns tilstand tvinger ham til å si det aller minst passende i enhver situasjon, noe som ble grundig understreket da han under Bafta-utdelingen kom med rasistiske tilrop fra salen. Skandalen etterpå handlet ikke om at han gjorde det, men om at BBC ikke hadde fjernet utropet da prisutdelingen ble sendt på TV med to timers forsinkelse.

Davidson mottok personlig kritikk og hatytringer etterpå, men hele seansen taler egentlig hans sak. Han er med årene blitt en talsperson for Tourette-saken, og hans kongstanke er at tilstanden i seg selv ikke er problemet, men at den manglende kunnskapen og forståelsen skaper vanskeligheter.

En helt kostelig scene i filmen er når John begynner å hjelpe ungdommer som har samme diagnose som ham. Et foreldrepar kommer med en tenåringsjente som aldri har møtt noen andre med Tourettes. John setter seg inn i bilen med henne, og de utveksler obskøniteter i et minutts tid, hvorpå de roer seg ned og blir i stand til å snakke sammen. Det er sjelden jeg både ler og gråter samtidig, men da gjorde jeg det.