Fortjener alle Oscar-priser den kan få

Kanskje har du sett «Fremdeles her», fjorårets brasilianske Oscar-kandidat. Da tenkte du kanskje: Dette må være den definitive filmen om Brasils oppgjør med tiden under militærdiktaturet.

Men så dukker dette fargesprakende mesterverket opp og snur om på våre forestillinger om hva en film om denne spesielle epoken kan inneholde. «The Secret Agent» av Kleber Mendonça Filho er nominert til fire Oscar-priser og fortjener alle sammen.

Det er en film det er lett å la seg begeistre av, men vanskelig å beskrive. Den er en politisk thriller, men samtidig så mye annet: et seriøst historisk drama, en utforskning av et nasjonalt traume, en eksentrisk lek med horrorsjangeren og et barns minner fra en tid da «Haisommer» ikke bare var uskyldig fiksjon i kinosalen.

I sitt livs rolle fortolker Wagner Moura («Narcos») en mann som flykter fra militærdiktaturet i Brasil i 1977. I filmens modige åpningssekvens blir vi introdusert for epokens skremmende atmosfære. Det er karneval, og Marcelo (Moura) er på vei til Recife i Nord-Brasil for å treffe sin sønn for første gang på lenge.

Ved en bensinstasjon oppdager han en død mann. Liket ligger halvt tildekket på bakken. Han får beskjed om ikke å bry seg. Politiet er på vei. Men istedenfor å undersøke den døde vender politiet oppmerksomheten mot Marcelo. Han har halvlangt hår og kjører en gul folkevogn – suspekt nok for politiet til å undersøke ham nærmere.

Marcelo kommer seg til Recife, men må søke tilflukt i en dekkleilighet. Han er ingen hemmelig agent, slik tittelen antyder. Han er en akademiker som har havnet i klammeri med en av regimets oligarker som vil privatisere universitetet. Det er satt en pris på hans hode, og det ryktes at leiemordere kan være på vei.

Marcelo finner seg til rette i den nye dekkleiligheten, som viser seg å være en del av en leiegård med mange som ham. Nødhavnen administreres av Sebastiana (Tania Maria), en barsk 77-åring med glimt i øyet og whiskystemme som har vært ute en vinternatt før. Allerede her, etter den dystre starten, begynner mørket som omgir dette universet å lette.

Rollegalleriet utvider seg med interessante og vitale karakterer som befinner seg midt i karnevalsfeiringen. Filmskaperne gir oss et kjærlig portrett av mennesker på flukt, i en usikker overgangsfase i livet, der noen griper de livsbejaende øyeblikkene på brasiliansk manér.

Så langt har jeg fremstilt filmen som ganske konvensjonelt fortalt. Men det endrer seg radikalt etter at Marcelo er blitt innkvartert. For nå er han på gamle trakter, blant annet nær kinopalasset der svigerfaren Alexandre (Carlos Francisco) jobber. Der er «Haisommer» øverst på plakaten – i en by som regnes som den mest utsatte for haiangrep i verden.

Sammen med karnevalet skaper hai-hysteriet en atmosfære av unntakstilstand og paranoia. Blant annet utnytter det lokale politiet muligheten kaoset gir til å operere mer hemningsløst. Og regissøren viser hvorfor han regnes som en av verdens mest formsikre filmkunstnere.

Noen ganger fremstår Filho som en slags humanistisk og tropisk utgave av Quentin Tarantino. Han har noe av den samme populærkulturelle referanserikdommen, men volden oppleves aldri som unødvendig. Har du vokst opp i et diktatur, får du fort avsmak for vold som ren underholdning.

Det som skinner igjennom, er filmskapernes kjærlighet til epoken og miljøkoloritten. Filhos djerve visjon følges til punkt og prikke i alle nivåer av produksjonen, fra casting- og kostymeansvarlig til et nydelig fotoarbeid i widescreen. Ikke minst har koloristene gjort et fantastisk arbeid.

Som et stoisk midtpunkt i stormen finner vi Moura, som med autoritet og følsomhet fortolker en dødsdømt mann med prinsipper. Det ligger et åpenbart spenningsnivå i beretningen om hvordan leiemordere sirkler inn sitt offer. Men her er det mange avstikkere som bidrar til at filmen hever seg høyt over det ordinære thrillerformatet.

En vanvittig, men likevel ikke malplassert horrorhistorie om et menneskebein som blir funnet inne i en haikjeft, er ett av slike innslag. En lengre sekvens om hvordan et telegram kommer frem til rette mottaker, er et annet.

Det dristigste grepet i filmen er likevel den overraskende måten filmskaperne langt inne i filmen forflytter oss til vår egen tid. Begrunnelsen for det finner vi i et av filmens minst påaktede temaer. Det handler om arkivenes betydning, om å holde fortiden tettere på vår egen tid og aldri glemme.