Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin 16. februar 2025. Norsk premieredato er ikke fastsatt.
Árru er visstnok et nordsamisk ord som viser til ildstedet, hjertet i lavvoen.
Hva skjer når hjertet, familien og fellesskapet rakner i sømmene?
Elle Sofe Saras regidebut er et modig, sterkt og rørende portrett av reindriftssamen Maia. Hun kjemper mot ødeleggelsen av reinbeiteområdene og gruvedrift. Det viser seg raskt at selv om naturødeleggelser er rammen rundt fortellingen, er det en helt annen historie som sprenger seg ut av Saras uortodokse musikal.
Den konkurrerer i Panorama-seksjonen under filmfestivalen i Berlin.
Voldsomt
Filmen starter med en voldsom, men flott sekvens på snøkledde vidder. Maia følger blodspor på kritthvit snø. Hun finner en reinku som har spontanabortert. Det er brutalt, nådeløst og vakkert på samme tid.
Det hele avsluttes med at Maia (Sara Marielle Gaup Beaska), broren Daniel (Simon Issát Marainen) og Maias datter Áilin (Ayla Nutti) begynner å joike om den hellige sten, naturen og om landet de må forlate. Joiken gjør inntrykk, og John Erik Kaada har komponert den fengende musikken.
Magisk sosial realisme
Regissør Elle Sofe Sara er selv tradisjonell samisk reindriver. I tillegg er hun utdannet danser og koreograf, noe som kommer til uttrykk i filmens musikalske innslag, men dette er milevis unna Broadways prangende show.
Saras film kan nærmest kalles magisk sosial realisme.
Regissør Elle Sofe Sara er selv tradisjonell samisk reindriver. Foto: Dánil Røkke/Stær AS
Hun får god drahjelp fra filmfotograf Cecilie Semec. Hun har tidligere blant annet jobbet på Dag Johan Haugeruds «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet». I menneskemøtene er kamera nært og nedtonet, men i de flotte naturscenene kan du formelig føle den arktiske kulden.
De fleste musikalinnslagene holdes i et helt realistisk bildespråk. Musikken løfter sekvensene ut av det mundane og nesten over i det overnaturlige, som en ren naturkraft. Sara beveger seg over i et mer eksperimentelt dansespråk i scenen hvor Maia får følge av en rekke nakne mennesker.
Jeg tolket dette som et bilde på at de som har vandret på jorden før, alltid er med oss.
Familietraumer
Rammen rundt historien er at Maia ber Lemme (Mikkel Gaup), en karismatisk onkel og aktivist, om hjelp til å stoppe gruven. Når Lemme entrer scenen, brytes det rolige livet til de tre opp.
Regissøren graver ned i tabubelagte tema, mørke familiehemmeligheter og traumer. Slike ting skal man ikke snakke om og i alle fall ikke grave i, mener bestemoren.
Sara Marielle Gaup Beaska er god som Maia. Foto: Dánil Røkke/Stær AS
På manussiden har Sara fått hjelp av en av våre beste manusforfattere, Johan Fasting. Han står blant annet bak «Makta» og «Heimebane». Det merkes. Filmen er stramt fortalt, og historien tar noen spenstige vendinger underveis. Kanskje kunne Fasting og Sara gravd enda dypere ned i det vonde og mørke. De beveger seg litt på overflaten, men «Árru» er en helstøpt historie som berører.
Sterk og rørende
Filmen er på sitt aller beste når den går tett på naturen og dyrene. Den enestående forbindelsen mellom menneskene og reinflokken er nydelig formidlet. «Árru» minner meg om hvor sterkt båndet mellom folk, dyr og natur faktisk er.
Jeg tror ikke jeg har sett det så fint skildret i en samisk film før. Når det moderne livet trenger seg på, minner Elle Sofe Sara oss på hva vi er i ferd med å miste.
Hos Sara er musikken ikke bare en effekt. Den er puls og fungerer som en naturlig forlengelse av fortellingen. Når Maia og familien til slutt joiker om landet de må forlate, kjennes det som en påminnelse: Mye kan tas fra deg, men ikke alt. Ikke sangen. Ikke minnene. Ikke ilden.
«Árru» brenner lenge etter at lyset i kinosalen er slått på.
