Så mørk at det gjør vondt

Kan en serie bli for dyster? Etter å ha sett tre episoder av den nye serien fra Richard Gadd, mannen bak «Baby Reindeer», måtte jeg ha pause. Det ble for intenst.

«You want it darker. We kill the flame», synger Leonard Cohen. «Half Man» er noe av det mørkeste og mest krevende jeg har sett på seriefronten på en god stund. Dette er så langt unna kose-TV det er mulig å komme.

Gadd ble genierklært etter suksessen med «Baby Reindeer», så fallhøyden er høy. «Half Man» er ikke perfekt, men det er ikke en serie du går uberørt fra.

Gadd, som har skrevet manus og spiller en av hovedrollene, skildrer et ekstremt destruktivt avhengighetsforhold mellom to menn. I «Baby Reindeer» var han offeret. I «Half Man» spiller han monsteret.

Ruben og Niall vokser opp som brødre i Glasgow på slutten av 1980-tallet. De er ikke i slekt, men mødrene deres er i et forhold. Det er kontroversielt, og nerden Niall er et lett mobbeoffer. Ruben er noen år eldre, aggressiv og utagerende.

Når serien starter, vender Ruben hjem etter en tid på ungdomsanstalt. Etter en hendelse på skolen oppstår det et bisart bånd mellom de to – en sykelig avhengighet ingen av dem greier å bryte ut av.

Historien hopper frem og tilbake i tid og følger de to over en periode på over 30 år. Ruben håndterer traumer ved å være voldelig. Niall bruker sin energi på å skjule sin seksuelle identitet og homofile legning.

Ruben er personifiseringen av rå, maskulin brutalitet. Han er en psykopat i sin reneste form: sjarmerende i det ene øyeblikket, et uforutsigbart villdyr i det neste.

Mitt problem er at jeg ikke makter å forstå Nialls forhold til Ruben. Han er fullstendig klar over og sier flere ganger at Ruben skremmer livet av ham. Nialls lojalitet er malplassert og selvdestruktiv. Det er vanskelig å bryte ut av et voldelig og giftig forhold, og denne sykelige dynamikken viser serien godt.

Niall, fantastisk spilt av Jamie Bell, er heller ikke en enkel karakter. Han har én ting til felles med Gadds figur i «Baby Reindeer». Han greier ikke å sette grenser – hverken for seg selv eller Ruben.

Serien har også et fremdriftsproblem. Hver episode er viet en kort tidsperiode og hendelse med fokus på Ruben og Niall. Niall setter seg i gjeld til en kvakksalver for å gjennomgå

konverteringsterapi

. Dette nevnes bare i en bisetning. Dermed skjer mye av personutviklingen utenfor kamera. Karakterer forsvinner også fra den ene episoden til den andre uten noen forklaring, og de kvinnelige karakterene er underutviklet.

I løpet av serien kommer Niall likevel frem til en erkjennelse av hvem han er. Ruben derimot er låst fast i sitt voldelige mørke. Samspillet mellom Gadd og Jamie Bell er elektrisk og rått. Det blir aldri seksuelt, men tonen i samtalene er nærmest erotisk.

Like god er Stuart Campbell i rollen som den yngre Ruben og Mitchell Robertson som den unge Niall. Robertson utstråler usikkerhet, mens Campbell er en perfekt «bad boy». Hvor går egentlig grensen mellom kjærlighet og hat?

Til tross for knallsterke skuespillere og en intensitet som nærmest hopper ut av skjermen, er serien ubalansert. Det er så mye mørke at det skygger for det lille som finnes av lys.

Hva vil Gadd egentlig formidle? Jeg tolker serien som at noen mennesker, i likhet med skorpionen som stikker fordi det er dens natur, er født med et voldelig raseri som ikke kan undertrykkes. Gadd prøver å si noe om voldelige fedre, misbruk og kanskje arvesynden, men han lykkes bare delvis.

Våger du å dykke ned i Gadds mannosfære, får du et skremmende portrett av traumer og ukontrollert aggresjon. Du bør derfor være mentalt forberedt når du setter deg ned for å se «Half Man».