Vakker, gammeldags – og uventet rørende

Barske mannfolk, vakre kvinner og tradisjonelle familieverdier. Det er det første jeg tenker når jeg hører navnet til serieskaper Taylor Sheridan.

Amerikaneren står bak suksesser som «Yellowstone», «Mayor of Kingstown» og «Landman». De har til felles at de dyrker et nostalgisk bilde av Amerika.

Ingen av seriene hans har truffet meg midt i hjertet – før nå.

Jeg ble overrasket over hvor godt jeg liker det som er en vellykket og gripende meditasjon over sorg.

Michelle Pfeiffer og Kurt Russell spiller Stacy og Preston Clyburn. Paret har vært gift i nesten 40 år. De har knapt hatt en krangel og er fortsatt like forelsket. Ekteparet har et perfekt liv på den velstående delen av Manhattan med to vakre døtre og barnebarn.

Preston elsker å fiske på ranchen i Montana. Hit har han aldri greid å lokke med seg hverken kona eller de bortskjemte døtrene. Utedo? Ikke innlagt vann? Glem det! Det passer ikke for en bymus, mener Stacy.

Livet har som kjent en lei tendens til å ta noen brå og uvelkomne vendinger. Etter en tragisk dødsulykke drar Stacy med seg familien til Prestons fristed.

Her møter de en virkelighet milevis unna Manhattans glamorøse og hektiske liv. Historien veksler mellom livet de hadde på Manhattan, og Stacys sorgprosess i Montanas ødemark. Hun skjønner at det var en del av Prestons liv hun overhodet ikke gadd å bli kjent med.

Mye av seriens humor bygges opp rundt familiens møte med villmarken. De to voksne døtrene takler det dårlig. Den nyskilte Abigail (Beau Garrett) prøver å være voksen, mens Paige (Elle Chapman) oppfører seg som en bortskjemt drittunge. Etter et ublidt møte med et vepsebol på utedoen fikk jeg likevel litt sympati med henne.

Du kan si at dette er billige humorpoeng, men det bygger opp Taylor Sheridans romantisering av det enkle livet – langt unna storbyens kjas og mas. Lengselen etter det ukompliserte har en åpenbar appell i en verden der hamsterhjulet bare spinner raskere.

«The Madison» er en kjærlighetserklæring til den urørte og ville naturen. Christina Alexandra Voros er både regissør og fotograf. De nydelige bildene hennes rammer inn det flotte landskapet, som kan få selv en urban sjel som meg til å drømme om landlig idyll. Breton Vivians musikk skaper stemning og er utrolig vakker.

«The Madison» har en mykere tone enn Sheridans tidligere serier. Den har et kvinneperspektiv og er mer en sorgmeditasjon enn en klassisk såpeopera. Sheridan filosoferer over hva som skjer når du mister det mennesket som har stått deg nærmest. Hvem er du når du plutselig blir alene? Dette er spørsmål som resonnerer hos mange.

Du må likevel tåle en idyllisering av tradisjonelle familieverdier samt stereotype og forenklede karakterer. Han skildrer en drøm av et Amerika som kanskje aldri har eksistert. Menn er cowboyer, og kvinner steller på kjøkkenet for å spissformulere. I dette hvite universet er det liten plass til nyanser eller minoriteter.

Til tross for innvendingene ble jeg rørt. Seriens store styrke er den gripende skildringen av Stacy og Prestons kjærlighet.

Michelle Pfeiffer gjør en av sine beste roller på lenge, der hun graver dypt ned i sitt emosjonelle register og bringer oss naken og rå sorg. Scenene hun har sammen med Kurt Russell i tilbakeblikk, gnistrer.

«The Madison» er best når den våger å være et stillferdig sorgdrama. Da treffer den hardt. Problemet er at den aldri helt slipper taket i Sheridans velkjente lengsel etter en enklere, penere verden jeg fortsatt ikke tror på.