Norsk dokumentar til å få grøss av

Filmen starter med et idyllisk opptak av hjort som gresser. De får plutselig ferten av noe, men det er bare en rev som løper forbi. De ignorerer reven. Det er ikke fra den kanten de forventer fare.

I neste øyeblikk starter filmskaper Kieran Kolle på en lang panorering over høydene av Sokndalen. Utsynet er fantastisk. Som et YouTube-postkort. Men det er noe som skurrer – lydlig talt.

Og i neste øyeblikk ser vi det: et tyvetall vindturbiner som forvandler landskapet til en maskinpark. Og enda lenger ned ser vi de voldsomme sårene etter Titania-gruvene, der panoreringen til slutt stanser.

Med dette filmatiske grepet oppsummerer Kolle en utvikling det ville ta minst et kapittel å beskrive med ord. Kanskje er det den sterkeste åpningsscenen i nyere norsk film. Ikke fordi det vi ser er helt nytt og fremmed, men fordi vi på stort kinolerret blir klar over hvilket monumentalt inngrep det er i landskapet.

Dette er bilder vi tidligere har sett fra Kinas fremferd overfor sin natur for å utvinne naturkraft og mineraler. Nå ser vi det her hjemme i sitt fulle velde. Og mye av det skjer i det grønne skiftets navn.

Panoreringen er helt nødvendig for å forstå hva menneskene vi møter i filmen, gjennomgår. De bor i områder der store næringsaktører ønsker å bygge ut – enten det er batterifabrikker, gruver eller vindkraftverk.

De føler seg maktesløse, stilt overfor storsamfunnets argumenter om at dette er den nye oljen vi skal leve av.

Hadde Kolle bare nøyd seg med å filme protestaksjonene og hørt på argumentene fra begge sider, ville dette bare blitt enda en klimadokumentar om aktivisme. Men her kommer vi tettere på. Vi ser det i øynene deres, i måten de betrakter naturen i sine nærområder. De vet at noe uopprettelig skjer med livene deres. De står overfor en avgrunn – og den avgrunnen kaller storsamfunnet for fremskritt.

Dette dilemmaet står helt sentralt i filmen: Det er bred enighet om at vi må satse på fornybar energi. Men hvem må ofre seg – og hvor mye? Og hvordan rammes lokaldemokratiet når storsamfunnet overkjører mindretallet?

Vi følger en rekke kontroversielle og kjente utbygginger som har splittet lokalsamfunn. Det som går igjen, er usikkerhet om hvem som står bak næringsaktørene.

Eierskapene er ofte utenlandske, men vanskelige å spore. Dette skaper enda mer avmakt hos dem som rammes. Og det skaper motstand mot det grønne skiftet og klimasaken.

Med denne filmen gir Kolle dem som må ofre gård og grunn, legitimitet i debatten. De har følt seg uglesett fordi de motsetter seg fellesskapet. En av dem ble tilbudt 250 millioner for store deler av eiendommen, men nektet å selge. For henne er gården og eiendommen noe helt annet enn et stykke land til markedspris. Det handler om hvordan vi forvalter jorden vi har arvet.

Kolle lar også de mer pragmatiske stemmene slippe til. Blant annet møter vi en «omvendt Dr. Stockmann». Han er blitt upopulær fordi han i lokale debatter har støttet å la næringsaktørene slippe til. «Neste generasjon må ha noe å leve av», advarer han.

Til tross for slike meningsbrytninger, er ikke dette en dokumentar med «talking heads». Her snakkes det ikke så mye til kamera som med kamera.

Kolles kamerainnstillinger er gjennomtenkte og empatiske. Da han blir med grunneiere i Helleland for å få et overblikk over hvordan en planlagt gruvedrift vil ramme landskapet, lar han nok en gang flere kamerasveip angi dimensjonene for ødeleggelsene. Det er nok til å få grøss av.