En verdig arvtaker til «Stranger Things»

I det siste har jeg kjent på savnet etter den unike underverdenen «Stranger Things» bød på. Hvor ble det av de uforutsigbare demonene marinert i mytologi og litterære referanser?

Det holder ikke med de skarve timene «The Odyssey» har gitt meg på kino. Jeg trenger jevnlig påfyll.

Redningen er her i form av «The East Palace». Til tross for noen mangler er Netflix-serien et overveldende dypdykk i koreansk mytologi. Det viser seg at spøkelser og onde ånder i skjærsilden er et strålende utgangspunkt for en sterk hoffintrige.

I tretti år har kronprinsene ved det koreanske hoffet dødd på mystisk vis. Tid og sted er fiktive, men historien er inspirert av Joseon-kongedømmet, som styrte fra 1392 til 1897. Kongen avfeier det som overtro, men kidnapper likevel en åndejeger.

Etter en drukningsulykke som barn har hovedpersonen Gu-cheon evnen til å senke seg inn i åndenes verden. Han er så tilbakelent at han kunne vært hentet ut av en 90-talls

slacker-film

. Han himler dog med øynene over å måtte jobbe med Saeng-gang, en anonym hoffjente med lite erfaring med å jakte på overnaturlige vesener å vise til på CV-en.

Det tror i hvert fall Gu-cheon. Som vi snart skal lære, har alle i «The East Palace» bagasjen full av hemmeligheter.

Gwi-riket er en dunkel, brannrød verden av ånder og sjeler som ikke er kommet seg videre til etterlivet. De er skumle. Mange er livsfarlige. Noen er også søte, uten at man skal la seg lure av det. En av dem har satt sine døde, kalde øyne på kongens familie. Noe skjedde for 30 år siden. Mye skal hevnes.

Når Gu-cheon kommer seg inn i Gwi-riket, blir han avhengig av den unge hjelperen Saeng-gang. Hun sørger for at pendlingen tilbake til den levende verden skal foregå sømløst. Her utvikler seriens fineste tråd seg. Gu-cheon må riste av seg fordommene mot sin nye kollega.

Spesielt episode to og tre byr på en fin utvikling av et vakkert, bror-søster-aktig forhold. Hva er man villig til å ofre for å nå et større mål sammen? Hvilke menneskelige synergier kan man bli overrasket over på veien?

Spørsmålene er stilt før, men «The East Palace» gir gode svar. Her løfter serien seg til den nærheten som «Stranger Things» og de fineste ungdomsseriene byr på. Den fine vennskapshistorien smelter sammen med bekmørk, vill fantasy.

Historiefortellingen forsterkes av den lekre miksen av «virkeligheten» og dødsriket. I tillegg til Gu-cheons portal – en lokal innsjø – til Gwi-riket skaper spesialeffektene glidende overganger som kan dukke opp når som helst.

Verdener knyttes sammen. Åndene blir enda mer nærværende. Dermed fremstår også mytologien som mer innflytelsesrik, som et ekstra lag oppå virkeligheten.

«The East Palace» bygger elegant opp en overveldende visuell verden på dette. Noen av scenene fra Gwi-riket er noe av det beste spesialeffekter kan by på i 2026.

Musikken smelter også sammen i en moderne miks av orkestermusikk, skremmende horrormessing og anime-rock. På sitt beste er det vilt stemningsfullt, men spesielt anime-rocken peker også på en svakhet.

Inspirasjonen fra anime gjør at historien har litt for mange tilfeldige plotelementer. Nye ånder ut av ingenting? Kjør på. En tretti år gammel hemmelighet som ikke er forklart? Null stress.

«The East Palace» har alltid et nytt ess i ermet når historien trenger fortgang. Man må svelge noen mytologiske slanger for å kjøpe ferden videre ned i åndeverdenen.

Det ødelegger likevel ikke for den imponerende verdenen «The East Palace» bygger gjennom vennskap, mytologi og menneskelige utfordringer.

Resultatet er en flott arvtager til den skremmende underverdenen Upside Down i «Stranger Things».