Av alle mine favorittscener i «La fjella leve» troner denne øverst: Reineier Sissel Stormo Holtan tar en pause midt i en utmattende dag i rettssalen. Hun forteller at hun har laget broderi av en av energiminister Terje Aaslands tåkete uttalelser: «Forståelse av det dere sier er etablert».
En av de andre reinsamene svarer flirende at de under reinsanking har erstattet «mottatt» på walkietalkien med nettopp «forståelse av det du sier er etablert». Kampen mot myndighetenes vegg av tåketale er tung, og må harseleres med.
«La fjella leve» handler om samene på Fosen som fikk 151 vindmøller bygget på dyrenes vinterbeite. Høyesterett fastslo i 2021 at det var brudd på menneskerettighetene. Konsesjonen ble kjent ugyldig. Staten nektet å beklage.
Den svarte heller med selveste departementsdrømmen: mer utredning. Demonstranter som støttet samene, okkuperte Olje- og energidepartementet og Stortinget. De ble fjernet med politimakt.
De eksterne aktivistene spiller en birolle i Håvard Bustnes dokumentarfilm om saken. Hovedrollene står som oftest på siden og ser på. De kjemper sin kamp andre steder. «La fjella leve» følger reinsamene i Nord-Fosen i kampen mot den norske stat, i rettssaler og forhandlingsmøter.
Like trist som pinlig
Bustnes forteller historien nydelig og tydelig, med fine dramaturgiske grep. Åpningen alene er verdt billettpengene. Først drønner det fra eksplosjoner. Så sveiper dronekameraer over landskapet. De filmer lastebiler som drar gigantiske vindmøller over fjell og stein. Det ser ut som byggingen av det hemmelige skjulestedet til en James Bond-skurk. Det er aldri noen tvil om hvilken historie Bustnes skal fortelle.
Av og til stopper «La fjella leve» litt opp, og lar skildringer av reindriften få dominere dokumentaren. Det styrker fortellingen i en av årets fineste og viktigste norske dokumentarer. Foto: UpNorth Film
Erfarne Bustnes lar seg dog ikke rive med av følelsene som bobler ut av lerretet. Viktige møter i departementet og hverdagslige situasjoner i Fosen får leve for seg selv. Av og til stopper filmen litt opp og lar for eksempel skildringer av reindriften få noen minutter mer enn det som strengt tatt trengs. Virkningen blir at møtene i Oslo fremstår enda tyngre lastet med tullprat fra departementet. Norges behandling av Fosen-saken fremstår like trist som pinlig.
Fra tørt møtespråk til jovial dialekt
Det nærmeste vi kommer en fortellerstemme, er den rørende musikken til Jonas Colstrup. Da Terje Aasland omsider kommer seg opp på viddene på Fosen for å se på rein, beveger tonene seg helt i nærheten av Max Richters emosjonelle magnum opus «On The Nature Of Daylight».
Er det effektivt? Enormt! Scenene viser også Aasland som går fra tørt møtespråk til jovial dialekt når ministeren får litt frisk fjelluft i lungene. «La fjella leve» er full av disse kostelige scenene, sterke på symbolikk.
Mens reinsamene på Fosen kjempet mot staten i rettssalene, fikk de støtte fra demonstranter. Aktivister okkuperte Olje- og energidepartementet og Stortinget i protest, men ble fjernet av politiet. Foto: UpNorth Film
Filmen knytter også historiske bånd til Altasaken og den påfølgende høyesterettsdommen i 1982. Det gir den en nødvendig historisk forankring, og viser hvilken plass sivil ulydighet har i kampen for ytringsfrihet så vel som rettigheter. Musikken er den samme, men refrenget har fått en ny tekst når «la elven leve» fra 1980 blir til «la fjella leve» i 2025.
Vakker, vellaget og viktig
Fortellingen er så renskåret at jeg også får lyst på mer. Staten får rollen som filmens skurk, mens vindmølleutbyggerne ikke nevnes. Jeg skulle gjerne hatt et ansikt eller bilde på pengemakten, som bare omtales flyktig i «La fjella leve», men det er kanskje en egen dokumentarfilm.
«La fjella leve» er en sober, vakker, vellaget og viktig dokumentar. Det er lett å forstå det Håvard Bustnes og reinsamene prøver å si.
