Slutten av 20-årene har ofte vært den norske filmens mest populære livsfase. Relativt unge mennesker som nekter å tre inn i de voksnes rekker, åpner for både melankoli og komedie.
Samtidig er det i denne alderen de aller fleste norske filmskapere og skuespillere kommer i posisjon til å kunne debutere. Den vanskelige overgangsalderen sammenfaller med den vanskelige førstefilmen. Joachim Trier tok med «Reprise» en slags patent på sin variant av en oppveksthistorie blant den bråkjekke, kreative klassen på Oslo vest.
Rollegalleriet i Rikke Gregersens debutlangfilm kunne vært hentet fra samme miljø. Men de har mindre selvinnsikt og færre intellektuelle pretensjoner.
De er stort sett rådløse og uten særlig oppdrift. Som en av jentene oppsummerer det mot slutten av filmen: De er en generasjon som går i ring og gjentar de samme feilene, men tror likevel livene deres skal ta en ny retning.
Hovedrollen Agnes (Sarah Francesca Brænne) håper fortsatt at eksen Daniel (Fredrik Stenberg) skal forplikte seg til noe som ligner et fast forhold. Men han nekter å bli voksen, som det het i gamle dager.
Heller ikke filmens andre par, spilt av Ada Eide og Steinar Klouman Hallert, vet hva de skal gjøre med 30-årskrisen som nærmer seg. Kanskje de bør slå opp og eksperimentere litt mer?
En musikal?
Det er krevende å lage drama ut av individer uten en klar retning, som heller ikke helt tror på det de selv sier. Men heldigvis har vi musikken til DeLillos å orientere oss etter. Denne filmen er inspirert av musikken til bandet som ga Oslo vest en rockeidentitet på særlig 1980- og 1990-tallet.
Ved å la en ny generasjon artister spille nye versjoner, løfter filmskaperne låtene inn i vår tid. Det særegne, banale lyriske universet til Lars Lillo Stenberg harmonerer ganske godt med de søkende unge menneskenes navlebeskuende betraktninger. Ja, så godt at det faktisk gir mening at tekstene dukker opp som undertekster.
En ny generasjon leading men? Steinar Klouman Hallert og Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen. Foto: Ymer
Strengt tatt kan dette også kvalifisere til en musikal, fordi rollegalleriet synger ved et par anledninger. Men i hovedsak er det artister som Kaja Gunnufsen («Finnes det en kvinne») og visegruppen No. 4 («Suser avgårde») som kommenterer handlingen og løfter det som kunne endt i forutsigbart melodrama, til mer sublime opplevelser.
Selve dramaet åpner litt dogmeaktig inne på et toalett, der Torjus Thesen lekent lar kamera sveipe over de fire hovedrollene. Ingen av dem makter klart å formulere hva de vil, og viser svimlende liten selvinnsikt. Og takk og lov for det. For selv om hovedrollenes tafatthet kan irritere, er det her de beste scenene og mye av filmens egenart ligger.
Generasjonsportrett?
Scenen der det ene paret ikke greier å formulere overfor hverandre hvordan de skal gå frem hvis de virkelig skal gjøre alvor av en trekant med en ukjent kvinne, er festlig. Det er også Daniels håpløse dobbeltkommunikasjon overfor Agnes. Situasjonene er gjenkjennelige og banale, slik livet kan være, men også alvorlige nok.
Sarah Francesca Brænne overbeviser i hovedrollen, men får god hjelp av DeLillos. Foto: Ymer
Brænne har et ansikt som er interessant og uttrykksfullt nok for de brå skiftene mellom sinnsstemningene. Jeg likte godt Fredrik Stenbergs arrogante mystikk, som bygger på at han hele tiden holder noe tilbake.
Det er en ny generasjon skuespillere som her introduseres i et nytt generasjonsportrett. Filmen er best når den ikke forsøker å være et slikt portrett, særlig når filmens særegne og nærsynte hverdagstrivialisme smelter sammen med det musikalske og lyriske universet fra DeLillos.
Det er en snål miks, kan man kanskje si. Og jeg lurer på hvordan den gir mening utenfor Norge. DeLillos har en unik plass i den norske musikkhistorien. Et gåtefullt sted mellom new wave og Jens-Book Jensen. I denne sjarmerende vesle filmen gir det merkverdig nok mening.
