Vi er alle magiske skapninger som bør moonwalke oftere, konkluderer denne adaptasjonen av en Stephen King-fortelling fra 2020. Det finnes magi i det hverdagslige, ja selv når apokalypsen er nær, bør vi feire de små, gylne øyeblikkene.
Denne filmen er full av slike påstander om livets iboende magi. Den er grunnleggende optimistisk i en endetid der Amerika holder på å rakne.
Deler av California har rast ut i havet etter et jordskjelv, klimakrisen har forvandlet de sørlige områdene til ørken. Men verst av alt: Internett virker ikke lenger. Læreren Marty (Chiwetel Ejiofor) forsøker likevel å få elevene til å følge med i timen, selv om verden slik de kjenner den, er borte. Det blir umulig i lengden.
Han søker trøst hos sin ekskone Felicia (Karen Gillan) som ikke lenger har pasienter på sykehuset der hun jobber. Likevel fortsetter EKG-målerne å måle pulsen. På hvem? Verden? En annen pussig ting som skjer, er at en ukjent regnskapsfører ved navn Chuck dukker opp på diverse billboards. Der takker noen ham for 39-årig innsats. Hvem er Chuck? Ingen vet. Men både Marty og Felicia aksepterer det som et tegn på dommedagens tilfeldigheter.
Ujevn Hiddleston
Skrekkfilmskaperen Mike Flanagan følger Kings novelle ganske slavisk. Men ingen av dem ønsker å ryste oss med skrekkeffekter denne gangen. Vi starter med dommedagen – som jo egentlig kommer til slutt. Og så får vi etter hvert nøstet opp i hvem denne Chuck egentlig er. Han er både meg og deg – et bilde på de endeløse mulighetene som finnes i et menneske. Intet mindre.
På skolen får Chuck en aha-opplevelse av å lese Walt Whitmans dikt «Song of myself». Han innser at livet har mer å by på, at han kan melde seg på skolens dansekurs. Rollen som den unge Chuck er utmerket spilt av Benjamin Pajak. Det hele fortoner seg ofte som en klassisk amerikansk oppveksthistorie à la «Tilbake til fremtiden» eller «American Graffiti». Men vi vet hva som venter Chuck og kan derfor ikke glede oss over hans euforiske opplevelser på dansegulvet.
Tom Hiddleston har oppgaven med å fortolke Chucks grå og triste voksne liv. Bortsett fra et energisk dansenummer må det være en av hans minst engasjerende roller.
Distanse
Jeg forsøker å få dette til å henge sammen. Men jeg merker at jeg sliter like mye som filmskaperne med å få det til å gå opp. De ulike fortellingene bindes sammen av usannsynlige premisser som blir hengende igjen som påstander. «The waiting is the hardest part», gjentas det flere ganger. Det er ikke Tom Pettys hitlåt det refereres til. Mest sannsynlig er det den uanvendelige døden filmen peker mot.
Bortsett fra en strålende dansescene er Tom Hiddleston en blek skygge av seg selv. Foto: Ymer media
Det samme gløttet inn i det hinsidige som Chuck får den dagen han låser seg inn på bestefarens avstengte loftsrom. En lett sardonisk fortellerstemme forsøker å si noe om hva som skjer på dette loftet, men uten at vi blir noe klokere. Både denne stemmen og fortellerstrukturen skaper distanse til det som fortelles. Men det er uklart hva filmskaperne vil med denne avstanden.
Jeg ble i hvert fall ikke sittende og grunne over livets store spørsmål. Jeg lot meg isteden irritere over de «dypsindige» replikkene som er ment å bety så mye, men er uklare på hva.
Det er flere interessante scener og dramatiske situasjoner man sjelden ser i en konvensjonell film. Og i første delen var det nok til å holde meg fanget. Men filmens motto fra Walt Whitman, om at vi alle inneholder mangfold, får ikke her noen tilfredsstillende helhet.
