Fernanda Torres er eksepsjonelt sterk

Åpningsscenen i denne brasilianske Oscar-vinneren oppsummerer filmens veksling mellom lys og mørke perfekt. Vi er på den kjente stranden Copacabana i Rio de Janeiro sammen med familien Paiva. Det er snart julaften i 1971. De nyter til fulle privilegiet ved å ha hus så tett på stranden. Barna spiller strandvolleyball, og epokens musikk, Tropicalismo, kan høres i bakgrunnen.

Noe bryter postkort-idyllen. Moren Eunice (Fernanda Torres) merker det under sin daglige svømmetur. Flere lastebiler med soldater kjører forbi.

Faren Rubens (Selton Mello) lytter urolig på nyheten om enda en aksjon som en radikal motstandsgruppe har utført. Rubens var lenge medlem av kongressen for et sosialdemokratisk alternativ. Da de militære tok makten seks år tidligere, fant familien det best å forlate landet. Nylig vendte de tilbake i håp om bedre tider. Det er da de militære på nytt strammer grepet.

Den eldste tenåringsdatteren merker det først på kroppen. En tilfeldig kinotur ender foran soldatenes geværmunninger. Ruvens kjenner sin datters opprørske natur og sender henne til London med noen venner. Selv fortsetter han sitt stillferdige arbeid med å bistå deler av det sivile samfunnet som fortsatt tror på demokratiske virkemidler.

Hva dette arbeidet består i, vet ikke hustruen noe om. Han har valgt å ikke bekymre henne unødig, som han sier det. Det er godt ment og i henhold til datidens lettere nedlatende holdning til kvinner. Derfor kommer ektemannens forsvinning som et sjokk for Eunice og resten av familien. En dag kommer noen menn og henter ham inn til avhør. Og det blir det siste de ser av ham.

Alt dette skjedde i virkeligheten og er i dag en av Brasils mest kjente forsvinningssaker etter militærdiktaturets herjinger fra 1964 til 1985.

Denne filmens regissør, Walter Salles, var en del av familien Paivas sosiale krets. Filmen er basert på Marcelo Paivas selvbiografiske bok fra 2015 om kidnappingen og hvordan moren Eunice måtte skape et nytt liv sammen med barna. Det får vi ikke vite så mye om. Det er det umiddelbare etterspillet filmskaperne er mest opptatt av.

Hva skjer med dynamikken innad i en familie når den rammes av en slik katastrofe? Både Eunice og datteren Eliana (Luiza Kosovski) blir hentet inn til avhør. Eliana slipper ut etter et par dager, mens Eunice tilbringer to uker i enecelle. Vi er hos henne under denne tiden, og det er helt avgjørende for hvordan vi opplever filmen.

Vi har sett denne historien før i latinamerikansk film: hvordan etterlatte etter diktaturets overgrep forsøker å komme til bunns i hva som skjedde med deres nærmeste. Å ikke vite ble for mange et helt liv med psykologisk tortur.

Det som tilfører en ekstra dimensjon, er Fernanda Torres' eksepsjonelle tolkning av hovedrollen. En grunnleggende anstendighet ved rollefigurens vesen og væremåte er intakt, selv under voldsomt press. Det er ikke heltemot, men en skjør verdighet det er umulig å ikke bli grepet av.

Jeg vet lite om virkelighetens Eunice Paiva, bortsett fra at opplevelsene skulle definere hennes yrkesliv som menneskerettighetsadvokat. Torres tar eierskap over rollen på en måte der vi føler oss inkludert. Noe grunnleggende allmenngyldig preger denne kvinnens kamp for seg og sin familie.

Jeg er vanligvis ingen tilhenger av slike biografiske dramaer fordi virkelighetens tyranni ofte kompromitterer dem. Du må som filmskaper inngå kompromisser overfor dem som fortsatt lever. Her går det litt på bekostning av portrettene av barna og familiens indre dynamikk. Det blir litt for pent og pyntelig. Men Torres, som ble nominert til en Oscar, får filmen til å virke inn på oss, lenge etter at rulleteksten er ferdig.