Det finnes filmer som utspiller seg innenfor en idrettsgren, og som gjør alt for å fremstille dette miljøet på mest mulig troverdig måte. Og så finnes det filmer som kun bruker et spesifikt idrettsmiljø som bakteppe.
Denne filmen påberoper seg å skildre en fremadstormende bordtennisspiller på 1950-tallet, basert på den virkelige Marty Reisman. Det er bare et påskudd for filmskaperen Josh Safdie til å dykke ned i etterkrigstidens frenetiske atmosfære på Lower East Side i New York.
Med Timothée Chalamet i hovedrollen får vi en maratonsprint gjennom en schizofren epoke som var preget av både desperat fremtidstro og angst for ny krig i ruinene av den gamle. Marty er et produkt av en spesifikk jødisk oppdrift i det amerikanske samfunnet, i skyggen av holocaust. Han vil opp og frem, koste hva det koste vil, og middelet er den nye sporten bordtennis.
I USA er det fortsatt et kuriøst tidsfordriv for de få, noe man vedder penger på, omtrent som biljard. Men i Europa og Asia er sporten i ferd med å vokse seg stor. Marty øyner en historisk mulighet til å bli sportens ansikt i USA. Han må først bare vinne VM i London, slik at han har det beste utgangspunktet for å lansere sin nyvinning: Marty Supreme, en ny generasjon bordtennisballer som er gule – og derfor mer synlige for spillerne.
Karismatisk oppkomling
Slik biljard var forbundet med hustling («The Hustler», 1961), er også bordtennisen i USA i denne perioden hjemsøkt av det. Du finner ikke en mer driftig og karismatisk svindler enn Marty.
Problemet er at han svindler spontant og tvangsmessig, uten særlig planlegging. Dermed lykkes han bare på kortvarig basis. Han kommer seg til mesterskapet i London, men ikke uten desperate krumspring. Vel fremme i et grått og kjedelig Storbritannia inntar han rollen som verdensmannen Marty Mauser som har en global visjon om bordtennisens rolle.
Problemet er bare at japanerne kommer ham i forkjøpet. Marty vil innføre nye tennisballer. Men den japanske finalemotstanderen bruker en helt ny type racket som revolusjonerer sporten. Dermed må Marty dra slukøret tilbake til Amerika som det verste han kan tenke seg: en taper. Men han får knapt tid til å reflektere over sine nederlag før fortidens synder kommer løpende.
Det leder ham ut på en desperat reise til nattens ende gjennom New York for å skaffe pengene som skal løse alle hans problemer. Og det åpner seg en mulighet da en gammel flamme fra turneringen i London, en falmet filmstjerne fra 1930-tallet, spiller i et teaterstykke på Broadway.
Detaljrikdom
Det er Gwyneth Paltrow filmskaperne har lokket ut av førtidspensjonering som den aldrende filmstjernen Marty innleder et forhold til. Det er bare ett av mange smarte og befriende valg av skuespillere i denne filmen.
Gwyneth Paltrow som aldrende filmstjerne. Foto: Nordisk Film Distribusjon
Odesa A'zion, Abel Ferrara og Géza Röhrig er tre andre slående eksempler. Paltrows rollefigur gjennomskuer Marty, men pirres av hans energi og behov for bekreftelse. Chalamet spiller Marty som den nye typen unge menn som holdt på å få gjennomslag i amerikansk populærkultur på 1950-tallet: Marlon Brando, James Dean. Og senere: Jean Paul Belmondo i «Til siste åndedrag» (se for øvrig også «Novelle Vague» på kino i julen). Eksistensielle tvilere som søker bekreftelse og nytelse i øyeblikket.
Chalamet tilfører dem et jødisk tilsnitt, med inspirasjon fra alle de begavede oppkomlingene – stand up-komikere, forfattere, revolusjonære, kriminelle – som hadde utspring på Lower East Side.
Et av filmens store lykketreff er å anvende tusenkunstneren Jack Fisk som produksjonsdesigner. Resultatet er en gjengivelse av et New York jeg bare har sett i arkivopptak fra 1950-tallet. Det er en detaljrikdom og følelse av autentisitet som burde gi en Oscar-pris.
Et rikt filmatisk univers
Noen har etterspurt dybde og variasjon i hovedrollen. Chalamet spiller ham som en egoistisk streber som, bortsett fra helt mot slutten, stort sett er den samme, hevdes det. Og det er for så vidt riktig. Chalamet er bare en del av denne rike frisen av en periodefilm. Totaliteten av filmens audiovisuelle univers er filmens virkelige stjerne.
I filmen skildres et desperat forsøk på en klassereise i 1950-tallets New York. Foto: Nordisk filmdistribusjon
Dette er første filmen Josh Safdie lager på egen hånd etter at han og broren Benny gikk hver sin vei. Han viser den samme feberhete lidenskapen for New Yorks klassiske mean streets som hans forbilde Martin Scorsese gjorde til en spesialitet. Men han er ingen billig kopi.
Denne gangen graver Safdie i sin egen jødiske identitet og kommer opp med romjulens største overraskelse på kino. Det er ingen perfekt film, men den er så rik og så dynamisk at feilene nesten alltid trumfes av neste scenes lille genistrek.
