Fornøyelig hekseprosess

Da jeg var tenåring, åpnet det seg en ny verden da det gikk opp for meg at mange av mine musikalske helter knapt nok kunne spille et instrument da de startet nyskapende band som The Clash og Sex Pistols. I denne nye norske dokumentaren møter vi tre målbevisste unge kvinner som også har tenkt ut konseptet sitt før de har lært å spille.

Ifølge legenden inngikk Nikoline Spjelkavik, Viktoria Schou og Johanna Kleive en treårig pakt om å bli et svartmetall-band. Men ikke et hvilket som helst band – Witch Club Satan skulle bli historiens første feministiske svartmetall-band. De skulle sjokkere på scenen – med effekter, primalskrik og nakenhet.

Det er, som denne filmen har gjort til sitt hovedtema, som å be om bråk. Eller å bli brent på bål.

Svartmetallsjangeren har vært notorisk dominert av mørkemenn, om enn av en litt annen støpning enn de som brente kvinner under hekseprosessene på 1600-tallet. Den debuterende langfilmskaperen Maja Holand setter dette på spissen ved å iscenesette en hekseprosess, med dommer og vitner, som er ment å fortelle historien om bandets vei til internasjonal berømmelse.

Det er et drastisk valg som bryter med rockdokumentartradisjonen, men forsterker inntrykket av at dette er en annerledes film om tilblivelsen av et band. Så gjenstår spørsmålet: Hva har de gjort seg skyldig i?

En musikkanmelder anklager bandet for å være et skreddersydd konsept for kulturlivets støtteordninger. Musikalsk holder det ikke, mener han. En feminist erklærer at «toppløsfeminisme» ikke er en type feminisme hun kan gå god for. Men egentlig er det overraskende lite motstand bandet får under denne iscenesatte hekseprosessen.

De fleste kommer dem til unnsetning, inkludert en rekke eksperter som er skolert i svartmetallens edle kunst. Ja, selveste Jørn «Necrobutcher» Stubberud fra Mayhem omtaler jentebandet som historisk. De forener punkens DIY-ideologi med svartmetallen, påpeker han.

Dermed går noe av luften ut av Holands bredside mot svartmetallens konservative mørkemenn. Ingen av dem er til stede under rettsprosessen for å komme med sin fordømmelse. I stedet er det sitater fra sosiale medier som må fylle den funksjonen. Og der mangler det ikke nedsettende og kvinnefiendtlige kommentarer.

I en sekvens under Tons of Rock-festivalen bygges det opp til et oppgjør mellom Witch Club Satan og metallbandet Pantera. Jentene ønsker å fordømme vokalist Phil Anselmo foran fansen til Pantera, fordi han tidligere skal ha avgitt en nazihilsen fra en scene. Men publikum gir jentene en ganske positiv respons. Klimakset uteblir.

Selv om noe av filmens premiss svekkes av mangelen på mørkemenn, kan jentene selv by på uvanlig mange fornøyelige og interessante øyeblikk, både på scenen og backstage. Jeg har aldri sett en rockdokumentar der artistene er så åpne om hva de holder på med. De har en genuin kjemi seg imellom, men er også hver for seg interessante nok til å holde på vår oppmerksomhet. De har sine Spinal Tap-øyeblikk, men avvæpner oss med sjarm og sårbarhet.

Det er kanskje nærliggende å sammenligne konseptet med Pussy Riots punkafeminisme. Men i motsetning til jentene i Pussy Riot er Witch Club Satan et produkt av et pluralistisk velferdssamfunn. Det merkes. De heies i hovedsak frem.

Musikalsk skjer det en klar forbedring i løpet av filmen. Jeg har sett bandet live én gang, for et par år siden, uten at musikken festet seg i min bevissthet. Det er som performance Witch Club Satan forblir en attraksjon.

Bandets visuelle uttrykk er som skapt for filmen, og regissør Holand er ikke vond å be. Hun bidrar til å spisse jentenes ulike rollefigurer på scenen. Det er der de kan bevege seg in character og oppnå den tilstanden av primal renselse som trakk dem mot svartmetallen i utgangspunktet. Det er da de blir forheksende.