Et stykke ut i denne filmen ser vi en reklame i bybildet i Tel Aviv for det israelske cinematekets visning av Claude Lanzmanns holocaustfilm «Shoa». Det er den årlige minnedagen for holocaust, og vi ser også at byen vier anledningen to minutters stillhet.
Alt sammen ser vi fra oven. Vi befinner oss nemlig på et hustak gjennom nesten hele denne filmen. Der sitter de israelske filmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor og lytter til anonymiserte israelske soldater som forteller om NAZA.
Det er et akronym for «nezek agavi», hebraisk for utilsiktet skade på sivile eller sivil eiendom under en militær operasjon. Mange av dem som blir drept av bombingen i Gaza er uskyldige sivile, påstår de. For militære angrep regner det israelske forsvaret et visst antall sivile dødsfall som akseptabelt, tilføyer de.
Netanyahu reagerer
En av de anonymiserte israelske soldatene forklarer: «30 NAZA» betyr at 30 sivile dødsfall er godkjent eliminert for å ramme ett individ som oppfattes som et legitimt militært mål. «500 NAZA» ble godkjent for å ramme et individ høyere oppe i Hamas-hierarkiet, forteller en av dem.
Israels forsvar, IDF, avviser dette. I en pressemelding skriver de at filmen gir «et forvrengt bilde av hvordan IDF planlegger og utfører angrep». Statsminister Benjamin Netanyahu har også krevd at soldatene som medvirker i dokumentaren, straffefølges, og at dokumentarskaperne fratas statsborgerskapet.
Som et dataspill
Når den israelske soldaten forteller om «500 Naza», kommenterer dokumentarskaperen Abraham at det er like mange som i en liten israelsk landsby. Det gjør likevel ikke inntrykk på den israelske soldaten.
I likhet med de øvrige 23 soldatene som forteller, har han ikke bearbeidet hva de har vært med på. De har ikke vært i nærkamp, men forteller at de har utført sine oppdrag fra trygge kontorer i Tel Aviv. De sammenligner det med data- og videospill.
Abraham og Szor har fortalt om å bli truet på livet etter Oscar-seieren med «No Other Land», som de regisserte sammen to palestinske filmskapere. Foto: Tour de Force / The Guardian / David Levene
Soldatene er likevel ikke helt løsrevet fra ofrene. De forteller at de ofte kan høre dem innen bombene treffer, noen ganger kan de se konturene av dem på skjermen. Ifølge soldatene blir mål angrepet mens de legger barna sine, elsker med sin kone eller er samlet til bursdagsfeiring med familien.
I sitt tilsvar til filmen skriver IDF at mange planlagte angrep blir avlyst eller aldri godkjent på grunn av risikoen for tap av sivile liv.
Brutalisert samfunn
Jeg kunne fortsatt med flere detaljer om soldatenes beskrivelser. Men jeg tror det er nok. Hadde det ikke vært for at samtalene utspiller seg oppe på hustakene i Tel Aviv, med en viss avstand til bombingens inferno, tror jeg ikke mange hadde orket å se denne filmen. Og den ville ikke vært like effektiv.
For det skjer noe med oss der oppe, hvor vi kan skue utover de opplyste leilighetene og kontorlokalene i bybildet. Slik soldatene smugtitter på det palestinske sivile samfunnet på god avstand før de angriper, kan vi betrakte det israelske, med kommentarene som bakteppe.
Det er som om filmen spør: Hvordan er det å leve bare seks mil unna en av de mest ødeleggende bombingene i moderne tid? Hvor brutalisert er dette samfunnet blitt etter Hamas’ blodige terrorangrep og den massive israelske gjengjeldelsen?
Følger bare ordre
Filmens metode er slående enkel. En samtale om natten på toppen av et høyhus – med kun kamera og lydutstyr. Det er ikke elegant, men presist og forbilledlig lite dvelende. Noen fotopris vil ikke filmen få – det er helt andre priser den fortjener.
En notatblokk er ofte alt soldatene har til rådighet. Foto: Tour de Force / The Guardian
Abraham har samtaler med soldatene over lang tid, noe som har resultert i artikler i flere amerikanske og israelske publikasjoner. Men det er noe helt annet å oppleve det i en audiovisuell, kompakt form. Det treffer på en annen måte. Det er kanskje derfor myndighetenes reaksjon på filmen har vært langt sterkere enn på artiklene.
Soldatene er ikke monstre, men forsøkskaniner innen de nye digitale frontlinjene i moderne krigføring. Når militærledelsen tilbyr soldatene psykolog for å bearbeide hva de har vært med på, takker de stort sett nei. Mange av dem angrer ikke. De forsvarer seg med at de er teknikere, ikke soldater på bakken.
De følger bare ordre. Om ikke de utførte ordren, ville andre gjort det. Den jødiske politiske filosofen Hannah Arendt, som har gitt opphav til uttrykket «ondskapens banalitet», ville nikket gjenkjennende og med gru.
Jeg har ikke benyttet ordet «folkemord» i denne anmeldelsen. Men det gjør de israelske filmskaperne og en av soldatene. Noen av soldatene fremmer en skremmende holdning som de selv mener er utbredt: Siden alle i Gaza er i familie med et Hamas-medlem, er alle palestinere legitime mål. Det finnes ingen uskyldige palestinere i Gaza, er soldatenes påstand, som er et ekko av Israels president Isaac Herzogs famøse utsagn.
