«Pot-au-feu» er en kulinarisk romanse uten matporno

En langtidskokt rett krever tålmodighet, både av de som lager den og de som spiser den. Og hvem vet hvor omelette norvégienne egentlig har sitt navn fra?

Det er noe av det vi kan lære av denne nye filmen av Trần Anh Hùng.

Noen vil kanskje huske hans gjennombruddsfilm, «Duften av grønn papaya om morgenen» (1995). Det var et portrett av en dysfunksjonell familie med usedvanlig vakre måltider. Denne gangen har filmskaperen presset et helaftens drama inn på et fransk landsbykjøkken. Også her er dramatikken tonet ned til fordel for de hverdagslige ritualene.

Dette er domenet til gourmeten Dodin (Benoît Magimel) og hans kokk Eugénie (Juliette Binoche) en gang på 1880-tallet. Hvem av dem som regjerer på kjøkkenet er ikke godt å si. Dodin er godseier og vant til å få det som han vil. Men Eugénie vil han aldri kunne eie, selv om han prøver aldri så mye.

Hun er en gudbenådet kokk som har bidratt til hans status som anerkjent gourmet. Men hun vil ikke uten videre bli hans hustru. Hun vil fortsette å dyrke den kjærligheten de har til felles på kjøkkenet.

Den første halvtimen er en grundig innføring i denne kjærligheten. Vi ser dem forberede et måltid for noen venner, godt hjulpet av tjenestejenta Violetta. De som forventer dramatikk, eller et spennende plott som driver handlingen fremover, vil her bli vaksinert for slike forventninger.

Det er arbeidsflyten og samarbeidsånden på kjøkkenet som fester seg. Som en samstemt symfoni. Det vakre ved mennesker som lager mat sammen. Her møter vi ikke på det kaoset og spetakkelet som moderne kjøkken på film er så fulle av. Dette er matlaging som siviliseringsprosjekt, drevet av hverken profitt eller behov for å vinne kokkemesterskap.

Dodin er likevel ikke helt uten pretensjoner og forfengelighet. Gourmetkunstens Napoleon blir han kalt av en prins som vil gjøre inntrykk på ham. Men Eugénie holder ham i ørene. Når han blir poetisk, blir hun jordnær. Når han ber om hennes hånd, viser hun til alt det vakre rundt dem de for enhver pris ikke må miste. Og filmskaper Hùng er for mye av en sensualist til ikke å omfavne den skjønnheten som omgir særlig henne.

Selv om totalbildene fra godset vil fungere som smakfull og nostalgisk turistreklame for en viss type pittoresk fransk landsbyliv, unngår filmskaperne «pornografiske» nærbilder av mat.

Det aller første bildet i filmen er av en stygg grønnsak Eugénie røsker opp fra jorden. Filmen ignorerer heller ikke det faktum at dette var en tid da medfølelsen med dyrene var en annen. Det er først når ingrediensene har fått virke sammen, gjennom et felles kollektivt arbeid, at matrettene når sitt visuelle klimaks.

Fotograf Jonathan Ricquebourg utnytter det naturlige lyset som siver inn på kjøkkenet, enten det er om morgenen eller kvelden. Han forhøyer ikke rettene ved bruk av forskjønnende kameralinser.

Da jeg så filmen første gangen under filmfestivalen i Cannes, gikk det et gisp gjennom det (i hovedsak) franske publikummet da Dodin skar opp de mest delikate rettene. Det finnes vel ikke noe mer fransk enn en kulinarisk romanse, og referansene til lokale husguder er mange.

Den franske tittelen på filmen er «La Passion de Dodin Bouffant». Den er hentet fra en roman fra 1920-tallet om en legendarisk gourmet (og muligens opphavet til munnhellet «du er hva du spiser»). Regissør Hùng Hùng lar aldri referansene ta overhånd.

Vi får vite lite om hvordan dette lokalsamfunnet er skrudd sammen. I en norsk film ville man vært mer opptatt av klasseperspektivet og det menneskelige slitet som ligger bak den overdådige matfesten. Men her trumfer gourmet-tradisjonen alt annet.

De få landarbeiderne vi møter, viser seg som driftige medspillere som ikke står med lua i hånden. Det hersker også en enighet om hvorvidt verdifull mat kan gå til spille om målet er den perfekte saus. Hverken Dodin og Eugénie synes opptatt av hva som skjer utenfor godset. For dem er kjøkkenet selve livet. Men det rommer til gjengjeld uendelig mye i denne filmen.

Kjemien mellom Binoche og Magimel er filmens mest langtidskokte hovedingrediens. Det er kulminasjonen av et helt liv i nærkontakt med hva de ulike årstidene kan by på av råvarer – men også det faktum at skuespillerne tidligere har vært gift. Rollefigurene har en fortrolighet om et åndelig fellesskap som er sterkere enn noe fysisk begjær.

Binoche gir oss en matkunstner som favner dypere og mer troverdig enn hennes chocolatier i den oversukrede «Chocolate» (2000). I en alder av 60 har hun tilegnet seg en autoritet og perfeksjon foran kamera man bare må bøye seg for.