Opprørende film om norsk barnevern

Regissør Cristian Mungiu har i over 20 år pirket i kritikkverdige forhold i hjemlandet Romania, som korrupsjon, rasisme og vanskelige levekår for foreldreløse barn. Det gjør ikke mindre vondt når han nå fillerister det norske barnevernet. «Fjord» er en av 22 filmer som konkurrerer om å vinne Gullpalmen i Cannes lørdag.

Handlingen foregår i den fiktive bygda Vika på Vestlandet. Filmen er spilt inn flere steder på Sunnmøre, blant annet Stenes. Renate Reinsve og Hollywood-stjernen Sebastian Stan portretterer et norskrumensk foreldrepar. De har nettopp flyttet til bygda da de opplever at barnevernet tar fra dem alle fem barna.

På tross av vakre bilder av fjord og majestetiske fjell vil filmen neppe fungere som en god norgesreklame. Filmens iskalde farger er med på å gi inntrykk av at Norge er et kjølig, byråkratisk samfunn, hvor det ikke nødvendigvis er så enkelt å bli integrert.

Cristian Mungiu drar det likevel litt langt når han skal hamre inn at foreldreparet er en minoritet i Norge. Det skurrer litt, spesielt siden moren er norsk, og de flytter fra Bucuresti til Norge for å komme nærmere barnas mormor.

Filmen er sterkt inspirert av en virkelig barnevernssak fra 2015 som involverte en norskrumensk pinsevennfamilie på Vestlandet. Foreldrene ble tatt fra alle de fem barna, fordi barnevernet mistenkte at foreldrene straffet dem fysisk. Avgjørelsen førte til massive protester mot norsk barnevern, både i Norge og internasjonalt.

«Fjord» starter samme dag som den fiktive familien Gheorghiu skal bli en del av lokalsamfunnet: Barna har første dag på skolen, og foreldrene begynner på jobb.

Åpningsscenen er foruroligende. Vi er hjemme hos familien, og datteren Elia (ca. 13 år) beveger seg stivt bort til faren for å gi ham en klem. Hun går åpenbart på nåler rundt faren.

Filmen viser ingen voldelige handlinger, men etter hvert slår noen lærere alarm. De har sett at Elia har blåmerker på kroppen.

«Fjord» er på sitt mest engasjerende i startfasen av barnevernssaken. Mungiu får frem hvordan foreldrene nærmest opplever anklagene som en absurd Kafka-prosess. Alt de sier og gjør, kan brukes mot dem. De er fanget av et firkantet regelverk. «Vi tror alltid på barna», gjentas flere ganger av myndighetspersonene.

Foreldrenes kamp for å få barna tilbake blir litt i overkant seig historiefortelling, spesielt når det kommer til rettssaken. Mungiu tar ikke tydelig stilling, men lar historien åpne opp spørsmål om fordommer og makt i barnevernet. Publikum må tenke selv, og filmen kommer til å vekke forskjellige reaksjoner hos ulike seere. Her blir ingen demonisert, men barnevernets fremgangsmåte vil garantert provosere mange. Det er likevel forfriskende at en fra «utsiden» ser inn på vår norske boble og stiller spørsmål ved det mange av oss opplever som et av verdens beste samfunn.

«Fjord» holder for stor avstand til karakterene til at det blir skikkelig medrivende historiefortelling. Spesielt Renate Reinsves kjølige karakter, Lisbet, er vanskelig å få skikkelig tak på. Karakteren er så nummen at Reinsve får et for flatt register å spille på. En svakhet ved fortellingen er at vi ikke får se de to foreldrene diskuterer anklagene de har fått mot seg, når de er alene. Sebastian Stan (nylig sett i rollen som Donald Trump i «The Apprentice») har litt mer å spille på. Hans karakter etableres som det dominerende overhodet i en svært religiøs familie. Barna får hverken lov til å høre på popmusikk eller danse. De pålegges derimot å be flere ganger om dagen.

I Cristian Mungius filmer ligger empatien ofte hos barna. Han har tidligere laget flere gode portretter av jenter og unge kvinner.

I «Fjord» skinner den norske 15-åringen Henrikke Lund-Olsen sterkest av alle skuespillerne. Hun portretterer den livlige nabojenta Noora, som blir venn med Elia og storebroren. Hun er vill, komisk, fordomsfri og opprørsk. Noora en «typisk» norsk tenåring som er frekk mot foreldrene, men har hjertet på riktig sted. Lund-Olsen («Krigsseileren») er fortreffelig i en stor og krevende birolle.

Som vanlig i Mungius filmer er bildene utsøkt komponert. Mange av dem har imponerende mye dybde. Selv når karakteren er innendørs, ser vi at det også foregår en rekke ting utenfor vinduene. Det viser regissørens øye for detaljer. Likevel skurrer det når det norske flagget stadig vekk vaier i vinden, selv midt på vinteren. Det er symboltungt, men treffer ikke helt på realismen.

«Fjord» er en velspilt film om et evig aktuelt tema: Hva er barns beste? Cristian Mungiu viser hvordan en kulturkollisjon kan utspille seg i et stadig mer globalisert samfunn og arbeidsmarked.

Med sine iskalde farger, regelryttere i barnevernet og flagg i vintervinden tegner Mungiu et bilde av Norge som et kjølig og byråkratisk land – ikke som det glansbildet vi så gjerne vil vise utad.