Å invitere innsatte i et høysikkerhetsfengsel til å delta i en tre ukers retreat inne i fengselet med meditasjon og taleforbud fremstår på noen måter som en ekstra straff. Hva er det som får innsatte til å takke ja til tilbudet om å «leke munk»? Hva får de ut av enda mer isolasjon?
Det var utgangspunktet for dokumentarist Øystein Mamen da han slapp til med kameraet blant deltagerne i dette eksperimentet i Halden fengsel. Som for å understøtte det asketiske ved meditasjonen og selvransakelsen, filmes alt i sobert svart-hvitt, med et respektfullt kamera. Her følger vi fire straffedømte som med vekslende motivasjon har latt seg underkaste meditasjonsgruppens regler. De fleste av dem står bak grove forbrytelser.
«Straff» er delt inn i fire kapitler som utgjør strukturen i opplegget de gjennomgår: Kjærlighet, det onde, nåde og håp. Mellom de introspektive stundene alene får de anledning til å snakke sammen i noen tilmålte minutter om tankene de sitter igjen med.
Men dette er ikke menn som er vant til å snakke om følelser, eller begreper som ondskap og nåde. Det tar tid før de blir varme i trøyen. Når de til slutt åpner seg, kommer de med sterke vitnesbyrd.
Personene vi møter i filmen er ikke vant til å snakke om følelser. Foto: MOP
Hva gjør isolasjonen?
Samtalen ledes av to fengselsprester som ikke prøver å skjule at samtalene også kan være en vei til en gudstro. Men de får heldigvis motstand – og aksepterer denne motstanden. Derfor oppleves det ikke som noen utnyttelse av personer i en utsatt livssituasjon, selv om det kunne ha blitt det.
Den som er mest kritisk til forestillingen om en gud, er også den som helt tydelig opplever sin straff som urettferdig. Og denne anmelder kan ikke klandre ham. Det er eneste gangen de innsatte problematiserer sine straffer. Flere av de andre har drept et annet menneske. De kan ikke selv se at det finnes noen nåde for det de har gjort.
Det er slike helt nakne og essensielle spørsmål som drøftes innad i gruppen og overfor kamera. Ingen av dem ønsker å gjøre det noe lettere for seg selv. De vet hva de har gjort. Samtidig merker vi hvordan straffen virker inn på dem på måter de selv ikke er like bevisst.
Fysisk trening er en del av opplegget. Foto: MOP
Som en av dem sier: Det er først når du slipper ut, at du merker at du ikke lenger fungerer. Etter årevis i isolasjon og med tiden fastfryst henger hverken kropp eller hode med når man skal tilbake til det moderne samfunnet. Det går rett og slett for fort – og de ønsker å hoppe av og vende tilbake til cellen.
Beinhard soning
Det er i slike øyeblikk denne filmen virkelig viser sitt tematiske format. Vi ser at dette tiltaket på mange måter fungerer positivt. Men det er ikke noe teologisk seminar eller en skravleklubb. De innsatte praktiserer beinhardt, sønderrivende sorg- og forsoningsarbeid overfor seg selv og sine familier, overfor de menneskene de har påført lidelser.
Spørsmålet er om fengselsstraff fungerer etter hensikten, tross slike enkeltstående positive tiltak. Vi som samfunn ønsker å straffe dem i håp om å reformere dem, men ender opp med å skade dem på dyptgripende måter. «Straff» rekker aldri å gå videre med denne problematiseringen, men den ligger der åpen for dem som vil gå inn i den.
Øystein Mamen er filmfotograf, og dette er hans første film som regissør av en langdokumentar. Han behersker overgangen med suveren kontroll og med formsikkert blikk for det store lerretet. Her gjenspeiler det svart-hvite fotoet effektivt det røntgenblikket på ansiktene som Mamen har sagt han søkte.
Det forsterker også fengselets grå betongmasse og den fastfryste følelsen av isolasjon de innsatte noen ganger snakker om. Men en håpløs grå masse er det ikke. Her er det mye vi kan lære av.
