En av vinterens norske julefilmer har allerede maktet å provosere noen sjeler.
«Årets julefilm?! Uten å nevne et pip om LHBTQ+-propaganda rettet mot 6-åringer.»
«Denne filmen var veldig seksualisert, og det var en dårlig opplevelse. Litt lgbt? Jada, fint det, men dette var ikke god barnefilm.»
Utsagnene er hentet fra kommentarfeltet på Filmweb, hvor man kan være anonym. Filmen har ikke hatt premiere ennå, men det har vært førpremierer. Foreløpig er det ikke kommet mange kommentarer, men et par av innsenderne er altså i harnisk. Noen av kommentarene er også positive og roser filmen for dens originale vri.
Er «Askepote» noe å hisse seg opp over?
Filmen tar utgangspunkt i eventyret om Askepott og vinker til juleklassikeren «Tre nøtter til Askepott» med en snakkende hest kalt Jurášek. Bortsett fra et snøkledd landskap byr egentlig ikke «Askepote» på så mye julestemning. Den er derimot full av gode intensjoner og svært mye god moral.
Prinsen blir molefonken når han skjønner at Askepote ikke vil gifte seg med ham. Foto: Nordisk film
Mot tvangsekteskap
Vi elsker eventyr fordi de byr på kjente historier med lykkelig slutt. Men eventyr har endret seg mye på sin vei fra folkemunne til Disneys tolkninger. Det må være lov å dikte opp en annen slutt. Den tanken er utgangspunktet til manusforfatterne Karsten Fullu, Mina Stenebråthen og Martin Lund.
De vrir på den kjente historien og spør hva som skjer om Askepote ikke vil gifte seg med prinsen. Har du hørt slikt? Egentlig er filmen et lite innlegg i debatten om tvangsekteskap og et forsvar i kampen om å få elske den man vil – uavhengig av kjønn.
Askepote tar med den overbeskyttede Louise på eventyr. Foto: Nordisk Film
Første gang vi treffer Askepote, er hun på ball. I det øyeblikk prinsen setter skoen på poten, sier hun nope, nei, niks! «Hvem i all verden gifter seg på grunn av størrelsen på en sko? Det er jo bare helt sprøtt,» sier den frittalende pusen. Eventyrverdenen revner bokstavelig talt i kantene.
Grøt og forelskelse
På veien mot en alternativ slutt får Askepote et godt øye til Louise, prinsessen på erten. De to forelsker seg over en skål grøt. For deg der ute som får vond smak av politisk korrekthet, er det en fare for at du setter popcornet i vrangstrupen når de to jentepusene kysser, men spesielt seksualisert er det ikke. Det er ganske uskyldig. Jeg tror historien vil sjarmere og engasjere målgruppen.
Produsentene Storm Films har tidligere laget «Kaptein Sabeltann» og «Tre nøtter til Askepott». De vet hvordan de skal lage et actionfylt eventyr som appellerer til barn. Det er ingen grunn til at ikke denne skal gjøre det samme.
Likevel fremstår historien tynn. Figurene forblir stereotyper mer enn karakterer du kan leve deg inn i. Slik er det strengt tatt med mange eventyr. Eventyrkarakterer er ofte arketyper mer enn dype personligheter. Jeg fikk aldri helt tak på Askepote. Ja, hun har klørne ute og vil ikke gifte seg. Hun blekner sammenlignet med den morsomme Louise. Hun er den som har en klar personutvikling i filmen. Kanskje filmen burde hett «Prinsessen som ikke finner erten»?
Animasjonen er også ganske generisk. De typiske store øynene er overalt i animasjonsfilmen for tiden. Pelsen på både katter og de andre dyrene mangler også varme og dybde. Stemmeskuespillerne fungerer derimot godt. Eili Harboe gir Louise liv og varme, mens Ada Eide sørger for Askepotes pågangsmot.
Askepote» er et søtt eventyr som handler om å kjempe for det du tror på. Dyrene i filmen kjemper for kjærligheten uansett kjønn. Kall meg gjerne woke, men bedre moral er det knapt mulig å finne.
