«Tre menn til Vilma» er en bagatell i vintermørket

I 2024 ville det vært vanskelig å lage en kinofilm med tittelen «Tre kvinner til Willy». At en kvinne tilsynelatende fråtser i menn, er liksom mer uskyldig. Nå kommer filmen med den pikante, men villedende tittelen «Tre menn til Vilma». Her kommer nemlig en spoiler: Det er kun to beilere.

«Tre menn til Vilma» har fått penger gjennom den statlige ordningen «markedsvurdering». Det betyr at filmen forventes å ha kommersiell appell, men ikke å være så original.

Produsenten Maipo har valgt følgende oppskrift for å lokke til seg publikum:

• Filmen er basert på en populær roman (Gudrun Skrettings «Tre menn til Vilma» fra 2020).

• Sjangeren er lystbetont (romantisk komedie).

• Populære skuespillere er «typecasted» i sentrale roller (Henriette Steenstrup og Tobias Santelmann).

• Handlingen utspiller seg rett før jul i et svært idyllisk vinterlandskap (Asker).

• Filmen har et universelt tema (lengselen etter å finne ekte kjærlighet og vennskap).

• Hovedpersonen har en mystisk fortid som gradvis rulles opp.

Selv om «Tre menn til Vilma» kun varer i 90 minutter, føles denne romantiske komedien fra Asker like langtekkelig som en nordnorsk vinter. Dyktige skuespillere sprer riktignok sårt tiltrengt stjerneglans, men det redder ikke filmen fra å være en bagatell i vintermørket.

Handlingen er riktig så eventyrlig. Livet til den «forknytte jomfruen» Vilma snus på hodet da en prest ringer på døren. Han forteller at faren hennes har dødd på et fly.

Presten i Asker menighet (Santelmann) fremstår som tidenes dårligste sjelesørger. Heldigvis har han med seg obduksjonsteknikeren Robert (Ole Christoffer Ertvåg) da sjokkbeskjeden overleveres. Sistnevnte har Tourettes. Ertvågs komiske talent kommer til sin rett når han utfolder seg med bannskap og grimaser. Banneordene er riktignok ikke like saftige som i boken.

Vilmas kollega påstår at presten Ivar er «hot, hot, hot» bare på grunn av sitt yrke. Men en prest som er mest opptatt av å spille «Candy Crush» i arbeidstiden, er jo egentlig ikke så sexy.

Disse to svært ulike mennene får uansett en stor rolle i livet til Vilma (Kjersti Dalseide) i tiden frem mot bisettelsen.

Som romantisk komedie tryner «Tre menn til Vilma» på glattisen fordi det aldri er reelt spennende hvilken mann hun ender opp med. Psykologien er også like syltynn som høstens første frosthinne.

Rollegalleriet er svært lite. Vilma jobber som pianolærer ved kulturskolen i Asker. Henriette Steenstrup spiller hennes festlige kollega Sølvi, og Metin Niazi portretterer en pianoelev.

Det gjøres et stort poeng av at disse to har et ganske annet energinivå og personlighet enn Vilma. Men også deres historielinjer ender opp som forutsigbare.

Tidlig i filmen glemmer Vilma en viktig gjenstand på bussen. For meg er det en betydelig logisk brist at hverken Vilma eller hennes gode hjelpere setter himmel og jord i bevegelse for å få den tilbake.

Det er også skjemmende at flere kjente merkevarenavn fremheves så tydelig i handlingen (blant annet navnet på en frossenpizza).

Forfatter Gudrun Skretting er utdannet pianist ved Norges musikkhøgskole. Både i romanen og i filmen skildres Vilmas nære forhold til musikken overbevisende.

Regissør Charlotte Blom, komponist Kåre Vestrheim og lyddesignerne Bror Kristiansen og Nils Viken skaper et par ambisiøse scener hvor kombinasjonen av lyd og bilde elegant smeltes sammen. Disse sekvensene viser hva filmskaperne kan få til på sitt ypperste, men resten av filmen er ganske midt på juletreet.

«Tre menn til Vilma» greier å bringe frem både latter og tårer i kinosalen, men det blir for lite av begge deler.