8. juni 2018 ble den verdensberømte kokken og programlederen Anthony Bourdain funnet død på et hotellrom i Alsace i Frankrike. Han var 61 år. Dødsårsaken var selvmord.
Jeg var nok ikke den eneste som tenkte: «Hva? Mannen må da ha hatt verdens beste jobb?» Han reiste verden rundt og spiste god mat i den prisbelønte CNN-serien «Anthony Bourdain: Parts Unknown» (2013–2018).
Det er umulig å vite hva som foregår i livet til mennesker som ser ut til å ha alt på stell på TV. Den nye filmen om ham spekulerer ikke i hvorfor han tok sitt eget liv. «Tony» handler heller ikke om hans senere karriere, men om hvordan det hele startet.
En arrogant løgner
Regissør Matt Johnson, som også har vært med på å skrive manus, retter fokus mot en skjellsettende sommer i ferieparadiset Cape Cod på USAs østkyst.
«Tony» er mer en historie om å bli voksen enn en kulinarisk godtepose. Filmen handler også om chowder, hummer og ferske råvarer, men er like mye en fortelling om å ta ansvar.
19 år gamle Bourdain, spilt av Dominic Sessa, går på eliteskolen Vassar. Han drømmer om å bli forfatter. Da han får avslag på et stipend, faller alt i grus. Motløs og deprimert følger Tony avstandsforelskelsen Nancy (Emilia Jones) til Cape Cod. Nancy jobber på pizzasjappa, og Tony lyver og later som om han er en forfatterspire. Overfor Chef (Antonio Banderas), kokken som tar ham under sine vinger, skryter han på seg kokkeerfaring.
Ikke et helteportrett
«Tony» er ikke redd for å fremstille Bourdain som en hoven og ufordragelig fyr som slenger rundt seg med fremmedord han ikke skjønner for å fremstå bedre enn han er. Det er forfriskende å se et biografisk drama som ikke bygger opp hovedpersonen som en idealistisk helteskikkelse. Dermed får filmen både tyggemotstand og en god, dramatisk utviklingskurve.
Tony følger etter ungdomsforelskelsen Nancy (Emilia Jones) til Cape Cod. Foto: Nordisk Film Distribusjon / Seacia Pavao
Matt Johnsons regi er ikke spektakulær. Historien fortelles rett frem, uten fiksfakseri. Med sobre bilder fra fotograf Michael Bauman vekkes 70-tallet til live. Det er få krumspring og filmatisk lekenhet, men det du får, er et sterkt, solid, klassisk og velspilt drama.
Historien skyr heller ikke unna hvordan unge Bourdain får sansen for narkotika – noe han har skrevet åpent om i boken «Kitchen Confidential: Adventures in the Culinary Underbelly» (2000). Memoarene avslører stressnivået ved kokkeyrket.
I likhet med serien «The Bear» skildrer filmen også bransjens mørke og uglamorøse natteside. Det som ikke kommer frem når du nyter et gourmetmåltid på en Michelin-restaurant eller ser matprogrammer på TV. Scenen der de er fyllesyke og omtrent spyr i maten, fikk meg virkelig til å vurdere neste restaurantbesøk. Hygiene var tydeligvis ikke så viktig den gang!
Varm kjemi
Filmens sentrale nerve er likevel den varme skildringen av forholdet mellom eleven og mentoren, mannen som lærer ham om matkultur og som vekker ham hver dag med en bøtte iskaldt vann.
Sal (Leo Woodall) lærer Tony om bransjens utagerende festkultur. Foto: Nordisk Film Distribusjon / Seacia Pavao
Livet på kjøkkenet er til tider mildt sagt kaotisk. Foto: Nordisk Film Distribusjon
God kjemi mellom Banderas og Sessa. Foto: Nordisk Film Distribusjon
Kjemien mellom Banderas og Sessa er nydelig. Banderas er fabelaktig. Han er varm, lun og streng i samme scene. Chef er dog ikke en virkelig person. Han er satt sammen av flere kokker som Bourdain møtte den sommeren, som ble et vendepunkt. Tanken om at et måltid, enten det er på en fancy restaurant eller på et pledd på stranden, er det sosiale limet i samfunnet, var avgjørende for Bourdain.
Sessa er også herlig som den fremtidige kokken, men han må passe seg for ikke å bli typecastet! I «The Holdovers» (2023) spilte han også en kjepphøy ung mann i en historie fra 70-tallet.
Det må sies at han gjør rollen med bravur. Ikledd svart skinnjakke, med langt krøllete hår og et obsternasig uttrykk, er han helt perfekt som den kommende mesterkokken.
