Da 19-åringen Tom Holland iførte seg edderkoppdrakten for første gang i «Spider-Man Homecoming» (etter en gjesteopptreden i «Captain America» året før) føltes det riktig. Det er noe med tenårene og superhelters forvandling. Det er da kroppen endrer seg dramatisk. Og ingen annen skuespiller i vår tid symboliserer the boy next door som Holland.
Han vinner ikke skuespillerprisene, men han vinner tenåringenes hjerter. Han er så god på å være alminnelig at det nesten er selvutslettende. Når han tar på seg masken, blir han en annen, kanskje en av oss, i hvert fall føles det litt sånn.
Da vi møter ham denne gangen, er vi tilsynelatende tilbake til normalen. Spider-Man, alias Peter Parker, bekjemper byens kriminelle gjenger. Han har sine faste krangler med de andre superheltene, ikke minst Punisher (Jon Bernthal) og Scorpio (Michael Mando). Men vi vet bedre. Alt er ikke som før.
Da vi forlot ham i forrige filmen, hadde han overtalt Doctor Strange til å utslette minnet til alle dem som visste at han i virkeligheten er Spider-Man. Men han forkludret trolldommen ved å be Strange i siste sekund om å gjøre et unntak for kjæresten MJ (Zendaya) og kompisen Ned (Jacob Batalon).
Superheltens voksesmerter
Likevel: «Trolldommen» ser ut til å virke inntil videre. Hverken MJ eller Ned kjenner ham igjen. Det gjør Peter mer ensom enn noen gang før. Det er det enkle budskapet i denne filmen, om noe slikt finnes: Hvor lenge kan Spider-Man holde på i ensomhet, uten at det går på bekostning av hans mentale helse? Kan superhelter fungere uten sosialt nettverk og venner?
Det er vel det filmskaperne mener med at de har gjort ham mer jordnær denne gangen – om jordnære superhelter finnes. Spider-Man blir her mer sårbar i mer enn én forstand. Han takler dårlig overgangen fra tenårene til voksenverdenen. Samtidig åpner filmskaperne opp Marvels multivers for de av fiendene hans som vet hvem han er.
Det er ingen av «the usual suspects» som denne gangen truer hans hegemoni som folkets og nasjonens forsvarer. Det er i stedet noen litt lenger unna i multiverset – noen som filmskaperne pent har bedt oss om å ikke avsløre. Men noe må jeg kunne gi dere lesere.
Den fremste trusselen mot vår superhelt fortolkes av Sadie Sink («Stranger Things»). Som Jane Grey er hun ikke en nemesis i tradisjonell forstand. Hennes brutale handlinger viser seg å ha grobunn i noe helt forståelig. Og kanskje kan Peters basketak med egne traumer settes i forbindelse med hennes.
En øm Punisher
Regissør Daniel Cretton er en nykommer i Spider-Man-universet, men har vært borti multiverset gjennom Shang-Chi-serien og «Wonder Man». Det kan være fristende for en nykommer å forsøke å overgå de foregående filmene i serien med spektakulære påfunn. Men Cretton har valgt en mer nedskalert og klokere tilnærming.
Peter Parker ensomhet gjør noe med hans menneskelighet – og derfor også hans evner som superhelt. Foto: SF Norge
Det er en superhelt med gjenkjennelige indre kvaler vi blir introdusert for. Forholdet mellom mennesket Peter Parker og superhelten Spider-Man er i grunnleggende ubalanse. Hva er poenget med en superhelt om vedkommende mister sin menneskelighet? Også de andre superheltene rundt ham appellerer til hans humane sider, ikke minst Punisher, som denne gangen viser seg fra en uvanlig øm side.
Cretton og Holland bringer oss tettere på Peter Parker. Men de vet utmerket godt at vi ikke kan avspises med middelmådige actionscener.
Filmens grand finale i så måte finner sted på begynnelsen av slutten. Her danser Holland på liv og død med leiemorder-ninjaene i The Hand i en sekvens som er en spenstig og humørfylt hommage til «Snikende tiger, skjult drage». Det er et strålende stykke kampsport-koreografi som både fungerer som et vendepunkt i filmen og som en selvstendig visuell nytelse. Bedre kan det ikke gjøres.
