En brølende klimasatire fra Tom Cruise

Det har aldri vært mulig å vite helt hvor vi har Alejandro G. Iñárritu som filmskaper. Og det har vært en styrke. Tom Cruise vet vi stort sett hvor vi har som actionstjerne, og det er ofte brukt mot ham.

Denne gangen er det Cruises vilje til å gamble med sin markedsmakt som gjør det mulig for Iñárritu å finansiere en klimasatire til halvannen milliard. Og det er på noen måter beundringsverdig.

Men resultatet forteller meg at det kan bli lenge til neste gang vi får oppleve noe lignende. For denne filmen vil garantert polarisere publikum.

Cruise spiller en klassisk amerikansk arketyp: den brautende amerikanske oljebaronen som gir blaffen i hvilke konsekvenser virksomheten hans har for miljøet. Vi møter Digger Rockwell under et zoommøte med en av sine medarbeidere på Grønland. Sistnevnte har oppdaget en sprekk i et av de største isfjellene.

Den hensynsløse oljeboringen har utløst metangass fra havbunnen, som igjen fører til sprekkdannelser. Et gigantisk isfjell vil kunne bryte løs fra Grønland. Digger vil først ikke høre snakk om det. Men da han konfererer med sin miljørådgiver (Riz Ahmed), begynner han å fatte dimensjonene av katastrofen. I et av scenariene blir Vestlands-Norge utradert av isfjellet, og en tsunami overvelder Nord-Europa.

Apokalypsen nærmer seg, og Digger innkaller den amerikanske presidenten (John Goodman) til et møte. Problemet er bare at de begge spiller i en overtent satire der alt kan skje. Det finnes ingen løsninger, ei heller noen som makter å holde hodet klart. Dessuten har vi oss selv å takke. Denne holdningen gjenspeiler filmens grunnleggende syn på det som skjer.

«Dere er alle medskyldige», dundrer Digger da han blir tvunget til å forklare seg overfor EU-parlamentet. Og han har selvsagt rett. Men som satire er ikke dette akkurat subtilt. Og enda verre: det er ikke morsomt.

Helt fra starten brøler Digger sine befalinger og frustrasjoner. Og han får god hjelp av Goodman, som jo er kjent for mange av sine brølaper i langt bedre filmer. Den eneste som kan vise til nyanser i sitt spill, er Ahmed i rollen som korrumpert miljørådgiver.

Jeg begynte å se lysere på det etter Diggers nevnte tale i EU-parlamentet. Her er Cruise på sitt aller beste, og en nerve var merkbar bak ansiktsprotesen. Men det er da filmen i neste øyeblikk åpner Pandoras eske og begynner å leke med den såkalte fjerde veggen. Det skaper nye utfordringer filmskaperne ikke helt vet hvordan de skal løse.

Iñárritu har alltid vært svak for slike metagrep i fortellingen. Hele hans forrige film, «Bardo», kretser rundt en forfengelig kunstners navle – en navle Iñárritu selv så ut til å være nært forbundet med.

Han kan heller ikke la være å omskape denne fortellingen til en fortelling om de som skal lage en fortelling. Om Federico Fellini spøkte i bakgrunnen i «Bardo», er det Stanley Kubricks spøkelse som hjemsøker denne filmen.

Dette er, som flere har påpekt, Iñárritus «Dr Strangelove» (1964). Den militære ledelsen er som snytt ut av den filmens kald krig-paranoia. Men han mangler en komiker av samme format og sensibilitet som Peter Sellers.

Tom Cruise har tidligere vist seg effektiv som dramatisk skuespiller i filmer helt uten action, særlig «Magnolia». Som komiker er han ikke like effektiv; han ser ut til å mangle evnen til å balansere utenpå rollen, til å betrakte den på avstand. Når han likevel noen ganger lykkes med å sparke vitalt liv i denne gigantiske karikaturen, er det et lite mirakel.

Det finnes ikke mange klima-satiriske filmer, så sammenligningen med Oscar-vinneren «Don’t look up» (2021) er uunngåelig. Selv om de har tematiske fellestrekk, er stilen og fortellemåten som dag og natt. Det er like nærliggende å se til en annen Oscar-vinner, «There Will Be Blood» (2007), for å beskrive universet i filmen.

Cruises rollefigur er like erkeamerikansk og darwinistisk som Daniel Day-Lewis’ oljebaron fra over 100 år tidligere. Stilmessig henter filmen også inspirasjon fra de mer bearbeidede universene til Wes Anderson og Roy Andersson. Kort sagt: Iñárritu er en kresen tjuvradd.

Fordi selve satiren som konstruksjon faller sammen i løpet av filmen, ble jeg sittende og beundre håndverket og enkeltscener. Denne filmen tilhører Iñárritus mangeårige fotograf Emmanuel Lubezki, med god hjelp fra produksjonsdesignerne Dennis Gassner og Richard Johnson. Tablåene de tryller frem i formatet Vista Vision er ofte utsøkte. Det er her filmen vil stille med de sterkeste Oscar-kandidatene.

Det sier mye om hvor det svikter når klasseskuespillere som Sandra Hüller virker fortapt og retningsløs. Heldigvis kommer hun sterkt tilbake senere i høst med praktroller i «Rose» og «Fatherland».