Et hemmelighetsfullt drama

Et stykke inn i denne filmen inntreffer noe uventet da hovedpersonen, den narkomane Agnes (Marie Blokhus), må ta en «cold turkey» ute i skogen sammen med kompisen Hansi (Nader Khademi). Disse første amputerte forsøkene på å kvitte seg med dopavhengigheten fremstilles på en tragikomisk måte, med en absurd humor.

Endelig en norsk film som våger å gi narkomane et større spekter av karaktertrekk, tenkte jeg, og var håpefull overfor fortsettelsen. Men så viser det seg at dette ikke er noe «narkodrama», ei heller en absurd eller mørk komedie.

Før vi vet ordet av det, forvandler filmen seg til et drama om demens. Agnes må slutte med dop for å få treffe datteren innen det er for sent, innen hun blir for syk. Men så viser det seg at filmen kanskje ikke handler om det heller.

At alt sammen, i hvert fall mye av det, har oppstått gjennom en slags fortrengning etter et mye større traume. Så hva slags film er dette, egentlig?

Om det er en lek med våre forventninger, var jeg ikke alltid med på notene. Riktignok vil vi gjerne være med Agnes videre, ikke minst takket være en utmerket tolkning av Marie Blokhus. Men mine følelser og identifikasjon svingte veldig etter som omstendighetene gjorde det. Det skapte en ubalanse i dramaet og i min forståelse av hovedrollen.

Langfilmdebutant David Berget har skutt filmen på ultralavt budsjett og baserer seg i hovedsak på improvisasjon fra Blokhus og Khademi. Intensiteten i relasjonen mellom dem driver handlingen – fra å være «partners in crime» på gaten til Agnes vil bryte ut for å gjenforenes med datteren.

Ingen av skuespillerne tilstreber en sønderrivende skittenrealisme i tolkningen av «narkohelvetet». De har ennå ikke nådd det punktet der alt handler om det neste skuddet. I stedet sykler de rundt og selger sprit og dealer med dop, i hovedsak til eget forbruk.

Her er nok lys og farger som åpner for livsglede og inngir håp. Valg av tema er med andre ord ikke en unnskyldning for regissøren til å gå amok med bevegelig og «gatesmart» kamera.

Det er selvsagt fordi filmen ikke er et narkodrama, selv om den lenge gir inntrykk av å være det. Men med en gang vi begir oss inn på Agnes' reise vekk fra gaten, savner jeg kjemien mellom hovedrollene.

På egen hånd er ikke Agnes like interessant. Hennes årelange kamp mot barnevernet er preget av konspirasjonsteorier. I det hele tatt er Agnes alene ofte et oppkomme av konspirasjoner om hvordan verden er skrudd sammen.

Det gjør henne til en vanskelig person å forholde seg til. Det er en miks av intelligens og hang til konspirasjoner i hennes forestillingsverden som virker paradoksal, noen ganger underlig.

Nå viser det seg at det kanskje er gode grunner for dette spriket i karakteren. Men det kan jeg ikke si mer om her, uten å avsløre for mye.

Det er alltid kompliserende for et drama at alt settes i et helt nytt lys med et overraskende grep mot slutten. Da bør hele dramakonstruksjonen være ekstremt godt gjennomtenkt og orkestrert. Det er den ikke her.

Det er likevel mange fine øyeblikk mellom skuespillerne. Noen ganger er det interessant nok å bare se på Blokhus og Khademi. De har uttrykksfulle ansikter som kamera kan hvile på. Særlig Khademi har en evne til å kunne si hva som helst uten at det kjeder meg.

Khademi har vandret lenge nå i de evige birollenes jaktmarker. Er det på tide å gi mannen en hovedrolle?