Et mesterverk om hevn

Iranske Jafar Panahi lykkes med å gjøre regimekritikk til filmkunst. Det dirrende, moralske dramaet «Bare et uhell» vant fullt fortjent Gullpalmen i Cannes i fjor, i konkurranse med blant annet norske «Affeksjonsverdi».

Nå regnes Panahi som en av Joachim Triers fremste utfordrere til å vinne en Oscar for «beste internasjonale film» i mars.

«Bare et uhell» bør nytes før man vet for mye om handlingen. Dramaet rulles ut som et slags mysterium, hvor bitene gradvis pusles sammen. Det knallsterke manuset presenterer publikum for et moralsk dilemma som både er tidløst og brennaktuelt.

Historien engasjerer så sterkt at også publikum tvinges til å ta stilling til hva som er riktig å gjøre i en slik situasjon.

En liten gruppe tidligere politiske fanger får livet snudd på hodet en dag. De tror de gjenkjenner mannen som torturerte dem i fem år – og plutselig har de mulighet til å ta hevn.

Mannen kidnappes, men kan de være sikre på at de har riktig person? De hadde jo bind for øynene i fengselet og så ham aldri. Stemmen og lukten av vedkommende er likevel nok til å trigge dem til å bli både livredde og rasende. Og hvis de nå har riktig mann; hva er passe straff? Skal de virkelig ty til samme barbari som regimet de hater?

På mange måter er eksfangenes dilemma så tidløst at manuset kunne fungert utmerket på en teaterscene i et stykke om et navnløst terrorregime. Samtidig tilfører det stilsikre filmspråket et ekstra lag som gjør fortellingen tid- og stedsspesifikk.

Dramaet er spilt inn i all hemmelighet midt i bybildet i Irans hovedstad. Ved første øyekast kan det se ut som om innbyggerne i Teheran lever frie og gode liv fylt av hverdagslige gjøremål. Regissøren sørger likevel for å minne publikum på at mange lever med frykt og traumer.

Filmfotograf Amin Jafaris overskuddspregede bilder forteller mye om hva slags liv eksfangene har i dag, uten at det må hamres inn med dialog.

«Bare et uhell» har en dirrende nerve fra første øyeblikk. For alle involverte står mye på spill. På sitt mest intense er filmen til å miste pusten av. Panahi greier å fortelle om et voldsregime uten å vise groteske ugjerninger. I stedet får vi høre om grusomhetene i fengselet i små drypp.

Historien formidles også med mye svart humor. Et tragikomisk innslag er hvor utilslørt bestikkelser gjennomsyrer samfunnet. Alt fra jordmødre til parkeringsvakter ber om «gaver» på kreativt vis.

Jafar Panahi (65) er en av verdens mest prisbelønnede filmskapere, men blir forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Flere ganger har de dømt ham til fengsel for blant annet «propaganda mot systemet». Manuset er inspirert av opplevelsene til både Panahi og andre politiske fanger i Iran.

Iran ønsker ikke å vedkjenne seg den prisbelønte filmen. Derfor er det Frankrike, som har vært med på å finansiere og ferdigstille filmen, som har fått æren av å melde den på som sin Oscar-kandidat. Filmnasjonen Frankrike har til sin store fortvilelse ikke vunnet Oscar for «beste internasjonale film» på over 30 år, men i år ligger de svært godt an.

Panahi har tidligere vunnet Gullbjørnen i Berlin for den regimekritiske filmen «Taxi Teheran» (2015). I likhet med «Bare et uhell» var også den utformet som en slags «road movie». Å plassere hovedpersonene i en bil som kjører fra sted til sted i Teheran, er et smart grep for å gli inn i bybildet uten å tiltrekke seg altfor mye oppmerksomhet.

I «Taxi Teheran» spilte Panahi seg selv. I filmen møter han advokaten sin. Panahi nevner for henne at han fremdeles kan fryse til hvis han hører stemmer som minner ham om da han ble avhørt med bind for øynene. Panahi sier: «Man leter alltid etter stemmer».

Jakten på stemmer og lyder er et enda mer sentralt motiv i «Bare et uhell». Skuespillerne gjør vanvittig sterke rolletolkninger i dette tette kammerspillet, hvor mye av handlingen foregår i og ved en varebil. Ikke minst imponerer Ebrahim Azizi, som spiller den kidnappede mannen. Lenge ser vi ham ikke, men hører kun stemmen hans.

Pafar Panahi er en mester i å avslutte sine filmer på minneverdig vis. Her gir lydbruken fortellingen ekstra tyngde og bygger opp mot en intens, nervepirrende avslutning. Denne elegante og ikoniske finalen sitter igjen lenge etter rulleteksten.