Nå skal du gråte! Kate Winslet insisterer hardt på at du skal bli beveget i sin nye film. Det provoserte meg mer enn det rørte meg.
Skuespilleren debuterer bak kamera i en film som tar for seg et scenario mange av oss har opplevd eller vil oppleve i løpet av livet.
Dessverre drypper «Goodbye June» tungt av sentimentalitet. Det trenger ikke være negativt, men når en film på nesten to timer bare blir tristesse, føles det som en jobb å se den.
Hemmeligheten bak en god tåreperse er balansen mellom gråt og latter – gjerne med litt galgenhumor. Winslets film blir klaustrofobisk.
Store deler av handlingen foregår inne på verdens tristeste sted: et sykerom. Her ligger June (Helen Mirren) og skal dø av kreft.
Å vente på døden
Winslet spiller en av Junes døtre. Julia oppsummerer situasjonen godt når hun kommenterer hvor rart det er å sitte og vente på at noen skal dø. Alle som har sittet ved et dødsleie, kan kjenne seg igjen. Den ene delen av hjernen vil at det hele skal være over, mens den andre delen ikke vil at det skal skje i det hele tatt.
Akkurat dette elementet, hvor vanskelig og smertefullt det er for pårørende, får Winslet frem på en fin og varm måte.
Filmen hadde premiere på Netflix på selveste julaften. Jeg vil ikke anbefale denne filmen til peiskosen selv om handlingen også er satt til julen. Budskapet om forsoning og tilgivelse hamres tungt inn. Det er så overtydelig at Junes sjarmerende sykepleier til og med heter Angel. Han er for øvrig godt spilt av Fisayo Akinade.
Det som redder filmen fra havari, er et elitelag av skuespillere. Junes familie er kjærlig, men også, som mange familier, en smule dysfunksjonell.
Så trist, så trist
Julia er suksesshistorien som ikke kommer overens med lillesøsteren Molly (Andrea Riseborough). Storesøsteren Helen lever i sin egen hippie-boble med røkelser og yoga. Toni Collette er en fantastisk komedienne, men her synes jeg ikke Winslet utnytter talentpotensialet godt nok. Hennes verdensfjerne karakter kunne lettet filmen og burde fått større plass. En av de mest balanserte karakterene er sønnen Connor (Johnny Flynn). Han søker fortsatt etter sin egen identitet.
Connor (Johnny Flynn) leser for June (Helen Mirren). Foto: Kimberley French/Netflix
Noen av de mest rørende sekvensene får du når June i tur og orden tar en alvorsprat med barna. «Har du mascara? Jeg har jo aldri dødd før, så jeg må være presentabel», sier hun spøkefullt til Julia. Her får Helen Mirren inn litt galgenhumor i alt det tragiske. Det trengte i alle fall jeg, da jeg på det tidspunktet hadde lyst til å skru av filmen.
Nepotisme?
Selv om temaet er veldig trist, kunne dette ha blitt et fint feelgood-drama om søsken som begraver stridsøksen ved morens dødsleie. Winslets insisterende tone gjør at det i stedet blir skivebom.
Den tunge samtalen med legene: Andrea Riseborough, Johnny Flynn, Kate Winslet og Timothy Spall. Foto: Netflix
Problemet ligger først og fremst i manuset, som aldri finner balansen mellom sorg og humor. Historien blir stående i én emosjonell tone uten nødvendige kontraster. At Winslets 21 år gamle sønn, Joe Anders, har skrevet manuset, kan kanskje forklare hvorfor filmen mangler motstand.
Med et mer komplekst manus kunne dette blitt gripende, men nå er den bare traurig. Det er mye å respektere her, men lite å glede seg over. Det er likevel ikke tvil om at Winslet er en dyktig personinstruktør. Det som løfter «Goodbye June» fra det dypeste mørket, er den intense kraften foran kamera.
