Alvoret har senket seg over «Girls of Oslo»

«Girls of Oslo» er fengende, men pussig. Formspråket er strømlinjeformet og glattpolert, mens innholdet er preget av så mange følelsesutbrudd og halvkvedede viser at helhetsinntrykket blir som et kaotisk sminkebord. Alt er lagt frem, men ingenting henger sammen. Eller gjør det det?

Etter å ha sett de seks nye episodene, måtte jeg stille meg selv spørsmålet: «I alle dager, hva er det egentlig jeg får innblikk i?»

I dokusåpen «Girls of Oslo» har strømmetjenesten Prime samlet fem av Norges største influensere til en glamorøs gjeng for å tiltrekke seg TV-abonnenter. I denne sesongen er de fem filmet frem til januar i år, altså rett før rettssaken mot Marius Borg Høiby startet.

Høiby ønsket aldri selv å medvirke i «Girls of Oslo», men er likevel blitt en rød tråd i serien. For ikke å si en rød klut.

Da første sesong startet, var influenser Nora Haukland og Høiby kjærester. Under en jentetur til Ibiza, i regi av serien, fikk noen av de andre kvinnene mistanke om at Haukland ikke hadde det bra i forholdet.

Dramaet som utspilte seg, og rådene de ga, ble ikke vist i serien. I mediene har vi derimot kunnet lese om at flere av dem oppfordret Haukland til å gjøre det slutt.

Nå er vi flue på veggen når Haukland forbereder seg til rettssaken. Hun møter advokaten sin for å snakke om tiltalen som ble tatt ut mot Høiby. Han ble tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot Haukland. Det nekter Høiby for. Dommen kommer i juni.

«Faen, jeg må i retten», sier Haukland gråtkvalt til advokaten. Hun er fortvilet over presset hun opplever i forbindelse med rettssaken.

Scener som dette gir et sterkt innblikk i hvor store omkostninger det kan ha å rette anklager mot noen, spesielt om man er en offentlig person. Ellers nevner Haukland at hun går i terapi, og at hun har «mistet tre år av livet». Fokuset er altså på hvordan hun selv har det nå, ikke å komme med anklager.

Selv om et nytt alvor har senket seg over «Girls of Oslo», tviholder serien på at den skal være «lystbetont» å se på.

Influenserne er alltid sminket og pyntet. De drar hyppig på ferie, fest eller champagnelunsjer. Riktignok snakker de i ørsmå drypp om personlige kriser eller traumer. Sophie Elise nevner at hun har vært fødselsdeprimert. Nykommer Gine Margrethe Qvale forteller om at søsteren døde i en båtulykke, og Emma Ellingsen snakker om hvor vondt det er at transpersoner ikke er akseptert i alle land og kulturer.

Dette er såre scener, men for dem som ikke kjenner disse influenserne fra før, blir det internt. De såre betroelsene kommer brått på, og det dveles lite ved dem. Tempoet er høyt, og det klippes raskt videre.

Mye av den ekte dramatikken innad i gjengen blir heller ikke vist på TV, som i det nevnte tilfellet på Ibiza. Konfliktene publikum i stedet får se, fremstår til sammenligning overfladiske, nesten konstruert for å kunne fungere som lettbent TV-underholdning.

Etter forrige sesong ville seriens to største profiler slutte, Sophie Elise og Isabel Raad. Det er et savn at fyrverkeriet Raad ikke lenger er med. Sophie Elise derimot, ombestemte seg. Hun er fremdeles med, men har hun egentlig tid til det?

I én scene får hun promotere klesmerket sitt, i en annen en skjønnhetsklinikk hun er deleier i. Ellers dropper hun stadig vekk å være med når de andre drar på storbyferie eller møtes til lunsj.

Når Sophie Elise ikke dukker opp, blir de andre irritert. Dette fremstilles som en typisk konflikt i en jentegjeng med utblåsninger à la «du holder aldri avtaler». Kranglingen om denne «ghostingen» pågår hele sesongen og skaper ufarlig temperatur og drama.

I denne sesongen gjør stormen Haukland står i, absolutt inntrykk. Men den raske og overfladiske behandlingen av stoffet reduserer likevel «Girls of Oslo» til nok en glossy plattform for influensernes egne narrativer.