Velkommen til apokalypsen

Serien «Good Omens» møtte sin egen dommedag da forfatter Neil Gaiman ble forsøkt kansellert etter anklager om overgrep, som han selv har benektet. En stund virket det som om engelen Aziraphale (Michael Sheen) og demonen Crowley (David Tennant) måtte avlyse hele apokalypsen.

Gaiman skrev som kjent «Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch» (1990) sammen med den nå avdøde Terry Pratchett. Nå får vi endelig en finale på eventyret. Den kommer i form av en film, ikke en komplett sesong tre.

For dem av oss som elsker den bisarre, snåle og underfundige humoren i dette eventyruniverset, er det bedre enn ingenting.

Finalefilmen starter der sesong to sluttet. Aziraphale har forlatt bokhandelen for å arbeide med å fremme endetiden, men trenger apokalypsen å være så grusom? Jesus har igjen fått menneskekropp, og hva er vel bedre enn en tale i FN? Universell lykke må da være bra?

Aziraphale er fornøyd med planene, men ikke alle er enig. Kaoset starter da Jesus rømmer tilbake til jorden, og så forsvinner både selveste Metatron og Livets bok.

Aziraphale må nok en gang be demonen Crowley om hjelp. Det er i samspillet mellom det gode, det onde og alle nyansene i midten at dette kosmiske sjakkspillet får sin verdige og humanistiske finale.

I en tid hvor religion fortsatt har stor makt, føles «Good Omens» relevant. Filmen harselerer respektløs og byr på skarp satire over tro, gud og organisert religion. Både engler, demoner og det guddommelige får gjennomgå over en kopp te i tørrvittig britisk stil.

I sentrum for det hele står fantastiske Michael Sheen og David Tennant. Kjemien mellom de to er nerven i galskapen. De kjekler og filosoferer som et gammelt ektepar. Forholdet mellom Aziraphale og Crowley er også en ganske spesiell kjærlighetshistorie, tonesatt av Queens «Don’t Stop me Now». Ikke bare har de en dyp kjærlighet til hverandre, men også til den skakkjørte menneskeheten.

Bak alle de fargerike kulissene samt det morsomme og litt corny produksjonsdesignet skjuler det seg en dyp humanistisk historie. Moral kommer fra empati og vennskap, synes serien å mene. Kanskje har menneskene det best når vi tenker selv og ikke lar oss styre av guder og overtro?

Og til syvende og sist fortjener kanskje en engel og en demon en slags happy ending? Slutten er perfekt, og jeg skal innrømme at jeg ble litt rørt.