Filmatisering av dataspill er en vanskelig oppgave, men det kan fungere. Fjorårets «The Last of Us» var en oppvisning i medrivende drama basert på en Playstation-historie.
Kan «Fallout» tåle overgangen?
219 år etter en atomkrig er verden grovt sett delt i to. De privilegerte etterkommerne av rike preppere bor i hvelv under jorden. De er «vault dwellers». De er opptatt av sivilisasjon, konsensus og å ikke formere seg med søskenbarn.
På Jordens overflate raver rukkelet. De er kriminelle kannibaler, såkalte «surface dwellers». Aldri skal deres veier krysses. I hvert fall om hvelvfolket får viljen sin.
Etter en invasjon i hvelvene, drar Lucy til overflaten for å lete etter moren sin. Veiene krysses. Samtidig er Maximus fra overflatens Broderskap på sitt første tokt som våpenbærer for en metallridder. Han snubler raskt over The Ghoul, en tidløs cowboy som holder frådende kannibalisme i sjakk gjennom en diett av narkotika og, vel, menneskekjøtt.
The Ghoul er restene av Cooper Howard, en western-stjerne fra tiden før apokalypsen. Den neseløse kannibalen humaniseres gjennom tilbakeblikk til hans familieliv i Hollywood. Slik får vi også innblikk i konspirasjonen som Lucy sakte oppdager når over 200 år med historie sakte avdukes.
Aaron Moten spiller våpenbærer Maximus. Han følger sin herre, en ridder i rustning, rundt i et postapokalyptisk California. Foto: Jojo Whilden/Prime Video
Dataspillet lurer i bakgrunnen
«Fallout» er filmatiseringen av den populære dataspillserien ved samme navn. Tidvis merkes det veldig godt. Tilbakeblikkene kommer ofte som tapte opptak som er så vanlig i RPG-sjangeren – role playing games. Rollefigurene tildeles hele tiden oppgaver som skal løses.
På sitt beste er «Fallout» på Prime Video en hyllest til denne effektive måten å fortelle historie på. På sitt verste gir det følelsen av å se noen andre spille dataspill. I dag er det helt vanlig å tilbringe timevis foran Youtube med andres playthrough av spill. For min del gir det meg lyst å rive Xbox-kontrollene ut av hendene på min beste venn. Her byr dramaturgien på en potensiell generasjonskonflikt.
Humor og blod!
«Fallout» er skapt av Lisa Joy og Jonathan Nolan, ekteparet som sto bak «Westworld» og «The Peripheral». Førstnevnte var en suksess som ble for vanskelig og uforståelig. Sistnevnte ble halshugget av bransjen etter én sesong. Felles for dem begge var at det var humørløse (ikke nødvendigvis negativt!) og blodseriøse. «Fallout» er derimot full av både humor og blod.
Nolan, som regisserer, er ikke nødvendigvis en mester på komedie. Humoren fremstår først keitete. Er det kanskje en instruks fra sjefene etter «Westworld» og «The Peripheral»?
Etter hvert som den tidlig Peter Jackson-aktige splatterhumoren finner sin rolle i serien, fungerer det bedre. På et tidspunkt begynte jeg å flire av eksploderende hoder og innvoller til lunsj, og da har det jo sin funksjon i handlingen.
Som medlemmet i overflatens Broderskap kan man bli ridder i «Fallout». Det betyr egen rustning, som denne. Foto: Prime Video
En mørk sammensvergelse
Humørets suksess er mye takket være store Walton Goggins. Han er den klart beste skuespilleren på rollelisten. Sørstatskaren kan desperat thriller fra «The Shield». Han lærte løgnaktig, slu humor i «Justified». Han sprer han vingene bredt som sympatiske Cooper og grusomme The Ghoul, og gir serien mer kjøtt på beinet enn han klarer å spise i løpet av åtte episoder.
Ella Purnell bruker lengre tid på å få taket på rollen som naive Lucy, men blomstrer når hun må konfrontere sin familiefortid. Aaron Moten som Maximus finner derimot aldri flyten. Han blir en større klamp om seriens føtter enn rustningen han drar på.
Ella Purnell spiller Lucy i «Fallout». Lucy er vokst opp i et hvelv under jorden, men må til overflaten for å finne moren sin. Foto: Jojo Whilden/Prime Video
Jonathan Nolan er på sitt beste når han får vise frem konspirasjonen han med et lurt, selvsikkert smil har voktet gjennom seriens første halvdel. Det er først her serien virkelig tar grep etter en frustrerende og urytmisk start. I likhet med sin bror Christopher Nolan er Jonathan knallgod på overbevisende konstruksjoner hvor flere tråder sys sammen og avdekker et skremmende mønster.
Etter all den slurvete humoren og rutinepregede karakterbyggingen, vokser «Fallouts» mørke sammensvergelse frem. Det løfter serien fra potensiell katastrofe til godkjent strømmesnop.
Akkurat som den strålende avslutningen på sesong 1 av «Westworld» setter Nolan også opp fortsettelsen på serien. Den er såpass lovende at man kan håpe at serieskaperen omsider har skapt noe varig.
