«Fancy Dance» selges som krim, men er noe annet

Urfolkskvinner har forsvunnet sporløst i stort antall i USA og Canada de siste årene. En periode fant forsvinningene veien til nyhetene, før de ble borte fra nyhetsbildet.

I denne filmen får vi noe av bakgrunnen for at de ikke lenger får samme oppmerksomhet. Hovedpersonen Jax (Lily Gladstone) mener noe har skjedd med storesøsteren Tawi, som ingen har sett ved reservatet på snart to uker. Men det lokale politiet er ikke interessert.

At kvinner fra reservatet blir borte i flere dager, er ikke et ukjent fenomen, påpeker de. Særlig ikke for strippere som noen ganger blir med menn hjem. Jakten på søsteren gir inntrykk av at dette er en krim, men det er langt fra tilfellet.

Heller ikke filmskaperen Erica Tremblay er spesielt opptatt av den forsvunne søsteren. I stedet bruker hun forsvinningen som et utgangspunkt for å skildre Jax' bestrebelser med å ta vare på søsterens datter Roki (Isabel Deroy-Olson).

Jax oppfattes av barnevernet, delvis med rette, som lite skikket til å ta vare på Roki. Bak avvisningen av henne som forsørger ligger en gjensidig mistenksomhet. Jax har aldri stolt på myndighetene, og det har hun heller ingen grunn til. Derfor tar hun saken i egne hender.

Lily Gladstone fikk sitt store gjennombrudd i «Killers of the Flower Moon», der hun spilte et av medlemmene av Osage-urfolket som ble utsatt for monumentale overgrep.

Denne gangen befinner vi oss i reservatet til Seneca – Cayuga-urfolket, også det i Oklahoma. Her er alle de deprimerende innslagene vi kjenner fra reservater i moderne tid: alkoholisme og dop, omsorgssvikt og rasisme. Eneste forskjellen er at Jax lever ganske åpent som lesbisk, i hvert fall når hun er ute på byen. Det ser ikke ut til å være et vesentlig problem i det konservative og lukkede samfunnet.

Regissør Tremblay har selv Seneca-Cayuga-bakgrunn. Hun bruker minimalt med tid på å bekrefte disse bildene vi kjenner fra før. De slås usentimentalt fast før vi beveger oss videre sammen med Jax og Roki. Jax vil så gjerne være en «liten mor», som betyr «tante» på cayuga, for sin niese. Men ved å holde for mye informasjon vekk fra Roki, som er en nysgjerrig tenåring, kommuniserer de dårlig.

De drar ut på en reise for å gjenforenes med Rokis mor under den årlige powwow-mønstringen. Det er i hvert fall hva Jax lover niesen, men reisen blir snart en dårlig planlagt flukt fra politi og barnevern.

I USA er denne filmen ofte solgt som en krim eller spenningsfilm. Men regissør Tremblay, som også er medforfatter, punkterer de fleste mulighetene til å skape spenning av krim-ingrediensene.

Hun er mest interessert i hva det ytre presset mot Jax og Roki fører til av indre erkjennelser, og hva som skjer i relasjonen mellom dem. Hver gang filmen ankommer et fysisk spenningsmoment som involverer vold, klipper hun vekk fra det.

Det er overraskende i starten, men en bevisst strategi. Vold og flukt er ikke eksepsjonelt nok for denne filmen; de menneskelige relasjonene er det. Filmskaperne lykkes med dette så lenge vi får en fornemmelse av det systemiske sviket overfor Jax og Roki. Men noen vil føle seg snytt for fart og spenning.

Gladstone spiller her på helt andre strenger enn i «Killers of the Flower Moon». Vi befinner oss i et reservat nesten 100 år senere, der presset mot amerikanske urfolk har satt helt andre spor. Det kan virke som om hun befinner seg i en depresjon hun forsøker å kjempe seg ut av. Roki er hennes motvekt. Hun er lysere til sinns og full av håp.

Filmens avsluttende scene i powwow-ringen blir ikke den gjenforeningen Roki drømmer om, men den blir noe annet og kanskje like oppløftende for både henne og tanten.