«Reisen mot nord» er polert og søt

H. C. Andersens «Snødronningen» har påvirket flere av vår tids mest dominerende animasjonsfranchiser for barn.

I Disneys «Frozen» ble fortellingen bearbeidet og tilpasset vår tids sensibilitet. Den klassiske onde heksen ble erstattet av en historie om selverkjennelse og søskenkjærlighet.

Den norske forfatteren og regidebutanten Bente Lohne har, tross noen nye grep, lagt seg nærmere originalen i sin nye versjon. Her finner vi ingen humanisering av den onde dronningen som bortfører hovedpersonen Gerdas bestevenn. Dronningen består av is tvers igjennom. Det er litt befriende at noen våger å være såpass, skal vi si gammeldags?

Samtidig blir det litt ensformig med en «heks» som ikke endrer seg et fnugg i sitt snøkledde isslott. Hun fremstilles akkurat slik vi kan forvente når Lohne samarbeider med blant andre Toy Story-produsent Ralph Guggenheim. Designen og uttrykket står ikke noe tilbake for det mest proffe og strømlinjeformede amerikanske, for å si det slik. Det er filmens styrke og begrensning.

Vi får tidlig beskjed om at det er en plan med det hele: Gudene har bestemt at en skytsengel skal følge den vesle jenta Gerda nede på jorden. For nå skal hun settes på en prøve der hun trenger all den hjelp hun kan få. Hva slags planer gudene egentlig har, forblir likevel litt uklart.

Den sukkersøte skytsengelen forsøker å hjelpe Gerda så godt hun kan på veien fra København mot det kalde Norge. Der er Gerdas bestevenn Kai fanget på isslottet. Som i H. C. Andersens eventyr lokket Snødronningen Kai opp i sleden sin. Alt som skulle til, var et forførende iskyss.

Snødronningen har fra før skaffet seg en assistent, Ludvig, som ser ut som Ace Ventura som gothrocker. De unge guttene er bindeleddet til en mystisk trolldomskraft som kan realisere hennes sanne natur, heter det. Gerdas uskyld og lojalitet overfor vennskapet til Kai er motkraften mot dronningens giftige maktbegjær. Det er henne vi er ment å heie på. Spørsmålet er som alltid om hun når frem i tide.

I en scene midtveis i filmen ser vi Gerda ligge avslappet ved en elv og nyte en solskinnsdag. Hun har tatt seg et bad og lar hesten gresse like ved. Hun virker fri og lykkelig. Hvorfor blir hun ikke bare der, tenkte jeg. Er Kai virkelig verdt å ofre alt for?

Enhver syvåring vil selvsagt arrestere meg for slike kjetterske tanker. Men jeg savner noen motivasjoner hos Gerda utover at hun bare er snill og god. Det overforenklede universet vil altså fungere best for de minste.

Filmskaperne har som nevnt Pixar-grunnlegger Guggenheim med på laget. Men jeg savner den kompleksiteten Pixar alltid har maktet å snike inn i sine filmer for også de minste. Her er ingen ekstra bonuser for dem som er svake for vittige superskurker. Snødronningen er rett og slett for uinteressant i sin ondskap. Heller ikke Ludvig, som visuelt er interessant, har noe verbalt å by på utover det rent funksjonelle.

Gerdas superkraft er godheten. Den er nobel, men ofte litt kjedelig i dramatisk forstand. Men noen må selvsagt stå imot Snødronningen og redde dagen. Gerda mister riktignok seg selv for en stakket stund da hun blir forhekset av en trolldomskvinne inne i skogen. Men det viser seg å være en av de tingene som bare skjer i denne filmen, nærmest som en tilfeldighet.

Her neglisjerer filmskaperne en annen viktig lærdom fra Pixar, nemlig verdien av effektiv historiefortelling. Ikke sløs for mye tid på hendelser som bare er avbrekk, som ikke får noen betydning.

Likevel har filmen udiskutable tekniske kvaliteter og vet stort sett hvordan den skal holde på vår oppmerksomhet. Den norske versjoneringen er god, og det er nok av fysiske krumspring som garantert vil fenge de aller minste.