Ny Flåklypa-film mangler sjarm

Da «Flåklypa Grand Prix» hadde premiere i 1975, gikk folk mann av huse for å se den.

Med 5,5 millioner kinobesøk i Norge siden premieren er den fortsatt tidenes mest sette norske film. Kjell Aukrusts Flåklypa-univers med Reodor Felgen, Solan, Ludvig og Il Tempo Gigante i spissen er en nasjonalskatt.

I den nye filmen flyttes handlingen fra bygda og ut i den store verden. Dette er nok gjort for å skape internasjonal appell, men jeg er usikker på om det er smart.

Da regissør Rasmus A. Sivertsen og Qvisten Animasjon bestemte seg for å vekke figurene til live i dataanimert form, var det nok noen som var skeptiske.

«Jul i Flåklypa» (2013) stilnet kritikken med en nydelig film om vennskap, vinter og tradisjon. Siden har Sivertsen fulgt opp med «Herfra til Flåklypa» (2015) og et festlig romkappløp i «Månelyst i Flåklypa» (2018).

En av hovedpersonene har glimret med sitt fravær: Il Tempo Gigante – bilen som er selve symbolet på Flåklypa. Nå er den tilbake i en film som nok en gang er sentrert rundt et stort billøp. Du kan fint si at bilen ikke er birollemateriale. Den stjeler fort showet.

Den nye filmen har mistet litt av sjarmen. Historien går på tomgang, og mye føles som en repetisjonsøvelse. Reodor, Solan og Ludvig havner nok en gang i skvis med den sure ordføreren i bygda. Sportsrevyen er tilbake med vittige kommentarer. Trioen får beskjed om å slutte med oppfinnelsene, noe de ignorerer. Å sette i stand en nedstøvet Il Tempo Gigante teller vel bare som reparasjon?

Uansett, intet eventyr uten en skurk. Den kommer i form av Ellen Busk, som Anneke von der Lippe gir stemme til. Busk er elbil-pionér, og det krever ikke mye fantasi for å se at hun er en festlig parodi på Elon Musk. Som hjelper har hun en helt håpløs robot-assistent. I et opplyst øyeblikk kommenterer hun: «Kunstig intelligens tar ikke over med det første.»

Oppbyggingen mot det store billøpet fra Paris til pyramidene går tregt. Et nytt pinnsvin med et godt øye til Ludvig introduseres. Den historien er søt nok, men føles påklistret. Solan får dyrket frem sin indre egoist og drittsekk. Lengselen etter stjernehimmelen blir for stor for den optimistiske skjæra. Det skaper liv og gir historien mer drama enn bare billøpet. Likevel er det ikke tvil om at billøpet er filmens desiderte høydepunkt, men riktig spennende blir det aldri.

Underveis får du varm humor og lystige kommentarer. Aukrust var også kjent for godlynnet satire, men dette elementet er tonet ned til fordel for en familievennlig atmosfære.

Manusforfatterne Rob Sprackling og Karsten Fullu spøker med alt fra vestlandsvær, sure parisere og menneskelig grådighet. Noe av humoren snakker også til voksne, men de mange krumspringene til for eksempel roboten Super X, med stemmen til Stian Blipp, vil nok appellere mest til de minste, som kanskje ikke har noe forhold til Aukrust.

Qvisten Animation har også et godt grep om dataanimasjonen, selv om uttrykket er fjernt fra originalen. CGI-animasjonen er detaljrik, helt ned til Ludvigs pigger og Solans fjær. Il Tempo Gigante skinner også i all sin prakt.

Jeg synes ikke denne filmen er på høyde med «Jul i Flåklypa» (2013). Historien er full av morsomme påfunn, men er mer brautende og slitsom enn sjarmerende.

Det virker som om regissør Sivertsen er livredd for å kjede den yngre generasjonen. Han burde roe ned tempoet og vende tilbake til Flåklypas sjel.