De beste TV-seriene så langt i 2024

Hva med en husrobot som serverer deg te, lager mat og rydder opp i alt rotet hjemme? Hadde ikke det vært en drøm? Alle drømmer har en bakside. I sommerens serie-overraskelse blir vi kjent med noen av dem. «Sunny» er morsom, eksentrisk, melankolsk, særegen, visuelt uforutsigbar og underholdende. Jeg elsket hver eneste episode.

Årets seriesensasjon. Serien, som er Richard Gadds selvbiografiske historie om stand-up, forfølgelse og overgrep, var vårens snakkis. Fortjent? Veldig. Det ivrige, ukjente monsteret som kommer krypende ut av skjermen, er kledd opp i horrorkostyme, men oppfører seg like mye som en mørk komedie og en intens thriller.

Les hele anmeldelsen: Rørende og ekstremt ubehagelig

Blod, hevn og dragedans. Det bygger opp til krig i Westeros. Dette er så gysende godt fortalt at jeg nesten måtte gjemme meg bak en pute. Blodet renner, og innvollene drypper. Det er hjerteskjærende rått og brutalt. Serien har det meste og er noe av det beste du kan strømme. Den fortsetter å levere intriger, drama og spenning på høyt nivå.

Netflix’ versjon av Liu Cixins roman «3 Body Problem» er en dekonstruksjon av romanen. De plukker den fra hverandre og bygger den opp igjen til en helhetlig fortelling. Allerede fra start plukker serien opp elementer fra den andre boken og sår frø som ikke skal høstes før langt inn i fremtiden. Serien utvider science fiction-sjangeren.

Hoder ruller. Sjømenn kokes. Den første episoden spruter av piss. Serien er briljant fortalt og stammer fra den gamle TV-skolen, hvor karakterutvikling under vekten av store hendelser trumfer alt. Dette er en historisk serie av beste kvalitet. Sokkerende hendelser gjør at mennesker må kjempe seg gjennom valg, forventninger og nedarvet kultur.

I sine første minutter etablerer «Sugar» seg som en briljant krim noir. Alt er riktig. Den myke bakgrunnsjazzen fjerner siste lille tvil om hvilken type serie dette er. Det er vanskelig å snakke om den uten å avsløre og ødelegge spenningen, men tre ting er sikkert: «Sugar» overrasker, detaljene er viktige, og det er en overhengende sjanse for at du hater denne serien før den er ferdig.

Serien er basert på Patricia Highsmiths psykologiske thriller fra 1955. Serieskaper Steven Zaillian har en annen tilnærming til den kjente historien om den psykopatiske bedrageren. TV-serien er en studie i kynisme. Kanskje er det mer passende for vår tidsånd? Serien er eksepsjonelt vakker og stemningsfull, men den er ikke enkel å se. Hver episode er krypende ekkel og svært urovekkende.

Tilgivelse og forsoning kan være ekstremt vanskelig, av og til er det umulig. Serien starter med en stemme som forteller om livets tilfeldigheter, om ulykker og tragedier. I «Expats» tar serieskaper Lulu Wang i bruk fortellerteknikker som er vanligere på film enn i serier. Serien har en sterk historie som skiller seg positivt ut.

«Bodkin» henter inspirasjon fra folk horror, eller folkeskrekk, men jeg tror nesten de har funnet opp sin egen undersjanger: folkekrim med noe attåt. Serien er svart komedie, ren thriller, bygdekrim og en festlig lek med irsk mytologi. Greier den ikke helt å bestemme seg for hva den vil være? Det gjør ikke så mye, for resultatet er heidundrende underholdende.

«The Curse» viser oss at hipstergenerasjonens sosiale samvittighet og ønske om mangfold kanskje ikke stikker så dypt som de tror. Serien ble en liten snakkis i USA, noe som ikke er så rart. Serieskaperne Nathan Fielder og Benny Safdie sparer ikke på pinlige scener. Selv om den er utfordrende, er det vanskelig å skru av.

En oppdatering av Brad Pitt og Angelina Jolies spionfilm er blitt en strålende serie om leiemordere med kjærlighetsproblemer. Donald Glover og Maya Erskine spiller John og Jane Smith. De er begge leiemordere, men mest av alt er de kranglefanter med spesifikke forventninger til forhold og kjærlighet. De gjør at serien blir et overskuddsprosjekt som kulminerer i en eksplosiv finale.

Serien gir oss en greatest hits fra Guy Ritchies røverfabrikk. Gangstere med sixpence. Mafiasjefer med brevduer. Et amerikansk gjestespill fra den kuleste karakteren i «Breaking Bad». En korrupt boksepromotor som fikser kamper. De strammeste blazerne på denne siden av «The Crown». Kristofer Hivju som belgisk skurk!

Jodie Foster spiller Liz Danvers, en bister detektiv som er tvangsflyttet til Ennis, Alaska. Solen har knapt vinket adjø før et knippe vitenskapsmenn forsvinner fra en isolert forskningsstasjon. De blir funnet frosset i hjel med de mest pinefulle ansiktsuttrykk. Serien er såpass sterk i sin gjennomføring og skummel i sin grunntone at vi lett kommer til å huske hennes karakteristiske, værbitte ansikt fra de kalde nettene på isen.

I dag forbindes Balenciaga med skandaler og kjendiser. Motehuset har alltid vært kompromissløst i sin jakt på nye uttrykk. Men det var kanskje ikke dette skaperen så for seg da Cristóbal Balenciaga åpnet sin første butikk i San Sebastián i 1919. Selv om serien er strukturert som et klassisk drama og til tider kan virke litt bedagelig, er den elegant. Etter hvert blir fortellingen både medrivende og rørende.

Er det mulig å lage et spennende drama om identitet og arv som samtidig er intrikat som en John le Carré-historie og like morsomt som «Tropic Thunder»? Klart det! Det er bare å prøve å henge med på galskapen. På skjermen er serien en dundrende motor av spenning og humor som fører deg gjennom en svimlende labyrint av intriger.

Les hele anmeldelsen: Herser med Hollywood og «Apokalypse nå!»