Christopher Nolans trojanske hest

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle debattere Homers «Odysseen» i 2026 som om fortellingen var en dokumentar om bronsealderen og trojanerkrigen. Disse diktene er blitt gjenfortalt og tolket så mange ganger. De har også så mange fantastiske innslag at de like gjerne kan plasseres i fantasy-sjangeren.

Vi vet ikke om Homer som forfatter har eksistert, eller hva slags hudfarge karakterene hadde. Det som karakteriserer Christopher Nolans filmversjon, er en disiplinert omgang med virkemidler, i slående kontrast til alle samtidens superhelt-fortellinger.

For Odyssevs er en superhelt, ikke en historisk skikkelse. Hans bragder er så overjordiske og spektakulære at selv gudene legger merke til ham. Nolan lar oss ikke slippe inn på Olympen for å høre Zevs og Athene plotte hvordan de skal la Odyssevs få vende hjem igjen etter beleiringen av Troja, som ble skildret i forløperen «Iliaden». Han lar isteden gudene fremtre i menneskeham.

Vår helt (Matt Damon) har vært strandet i ti år etter triumfen ved Troja, og gudene mener det er på tide at han får dra hjem til sin kjære Penelope (Anne Hathaway). Hun har på sin side vært beleiret av alskens beilere som regner med at ektemannen er død. Samtidig har sønnen Telemakhos (Tom Holland) havnet i en Hamlet-aktig limbo, der han veksler mellom tro og tvil. Skal han overta tronen selv, med våpen i hånd, eller fortsatt leve i troen på at faren lever?

For gudene er flere års utlendighet bare noen flyktige sekunder. Derfor tar det enda noen år før Odyssevs kan vende hjem. Det er i hovedsak denne reisen «Odysseen» handler om. Nolan begynner ved den mest kjente scenen fra fortellingen, der Agamemnons menn lurer den trojanske hesten inn bak festningsmuren i Troja.

Matt Damon spiller Odyssevs som en durkdreven kriger som har hatt så mange seire på slagmarken at han blir grepet av et visst overmot. Han bestemmer seg for å ta en annen vei hjemover enn Agamemnon. Han har regnet ut at han på den måten både kan se mer av verden og ankomme før sin konge. Og gudene skal vite at han får en opplevelse for livet.

Her møter vi på dem alle: kyklopen som eter mannskapet hans til frokost, sirenene som lokker dem inn i undergangen og gudinnen Kirke (Samantha Morton) som forvandler dem til griser. Heller ikke Poseidon lar ham slippe billig unna. Odyssevs blir til slutt skyllet i land hos gudinnen Kalypso (Charlize Theron) på øya Ogygia.

I diktet forsøker hun å gjøre ham udødelig, slik at han kan bli hennes make. I filmen blir hun også hans samtalepartner, den som får ham til å gjenfortelle for oss hvordan hele historien henger sammen. Og slik går syv nye år.

Dette er ikke en sandal- og sverdfilm som drar nytte av digital teknologi for å gi oss spektakulære scener tidligere filmversjoner ikke har vært i stand til. Nolan er en (digital) teknologi-skeptiker og satser på det klassiske storformatet 70 mm i Imax-format.

Dette er den første filmen noensinne som i sin helhet er skutt i dette formatet. Det gir oss mange uforglemmelige scener, men ikke på den måten noen kanskje vil forvente. Nolan er ingen «scene-tyv» à la David Lean («Lawrence of Arabia»), der storslagne scener trumfer dramaet og stjeler uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Ikke misforstå: det er scener som vil ta pusten fra deg. Men her er det like ofte nærheten til ansiktene som er fortellende, som gudenes straffedom i form av overveldende naturkatastrofer.

Matt Damon gir oss en like troverdig fremstilling som den Kirk Douglas ga oss i «Ulysses» (1954). Men den er mindre heroisk og mer åpen for en moderne tolkning. Den gir en mer human inngang til dramaet. Damon er omtrent like mye på flukt her som i «The Bourne Identity». Han er blitt god på å spille i overlevelsesmodus og får rikelig med muligheter til å svinge sverdet. Men han er også blitt eldre og har tilegnet seg en skjørhet og mindre skråsikkerhet som beriker rollen.

I en tid da blockbustere støtter seg på stadig mer iøynefallende effekter, fremstår Nolans film nærmest som en trojansk hest. Han «smugler» analog filmestetikk og voksent tankegods inn i et superheltformat. Her får vi gjensyn med store spørsmål som har vært med oss siden tidenes morgen, men som vår tids superhelter sjelden får anledning til å interessere seg for.

Hva er menneskets plass i universet? Hvordan behandler du en fremmed som banker på døren din? Hva er krigens pris, og ikke minst: hva er prisen for vår grenseoverskridende natur?

I en tid der vi som mennesker leker guder som aldri før, og empati med «de andre» regnes som svakhet, kan jeg egentlig ikke tenke meg en mer betimelig blockbuster.