Vel over midtveis i denne filmen befinner vi oss på en fest etter en teaterpremiere off-Broadway. Filmens hovedperson frem til da, Edward (Sebastian Stan), som har en rolle i teaterstykket, havner i prat med en tilfeldig publikummer. Vedkommende er imponert over skuespillets rike tematikk. «Det fikk meg til å tenke på mange ting. Det er vel det som gjør det 'interessant'», sier han.
Kanskje er dette filmskaper Aaron Schimbergs erkjennelse av at den samme dommen vil bli felt over hans film. Den er utvilsomt en av de mest «interessante» filmene du kan se på kino akkurat nå. Hva Schimberg gjør ut av alle disse ideene, er jeg fortsatt usikker på.
Det er så mange ideer her om representasjon, utseende, misdannelser, masker og identiteter at jeg fikk problemer med å absorbere dem alle.
Det begynner med en innspilling av en sensitivitetsvideo der Edward spiller en variant av seg selv, en mann med en enorm misdannelse i ansiktet. Edward lider av nevrofibromatose, men drømmer om en skuespillerkarriere der han slipper denne typen typecasting.
Parallelt gjennomgår han en eksperimentell behandling på en privat klinikk. Og tenk det: Misdannelsen synes å være på retur. Som snytt ut av en scene i en horrorfilm gjennomgår Edward en metamorfose og våkner opp med et ganske kjekt, alminnelig utseende. Det er da de virkelige problemene begynner.
Strålende Pearson
Bare så det er sagt: Det finnes ingen kur for nevrofibromatose. Det er bare en av mange friheter Schimberg, som selv har en lett misdannelse, tar seg i denne filmen. Han tilfører scenene fra klinikken et satirisk sci-fi-preg som letter terskelen for hva vi aksepterer videre.
Etter sin forvandling endrer Edward navn og lykkes som eiendomsmegler. Men skuespillerdrømmen er ikke død.
Adam Pearson tilfører filmens idérike univers en følelse av at noe står på spill. Foto: Another World Entertainment
Da hans tidligere nabo, Ingrid (Renate Reinsve), setter opp det nevnte teaterstykket, er det basert på hans gamle liv med nevrofibromatose. Edward, som Ingrid tror er død, overtaler henne til å la ham spille rollen – med maske!
Men under prøveperioden skjer det noe enda mer usannsynlig: En skuespiller med den samme diagnosen, Oswald (Adam Pearson), dukker opp og gjør krav på rollen.
Som i teaterstykket i filmen, er det først når Pearson dukker opp at historien får et anstrøk av noe troverdig. Da er det ikke lenger bare en fiksjonslek med en misdannelse. Vi har møtt Pearson før i lignende roller, blant annet i Jonathan Glazers «Under the Skin». Hans rollefigur er alt det Edward bare kunne drømme om. Han er talentfull, undrende, åpen – og ikke minst: elskelig.
For mye av det gode
Alt dette blir for mye for Edward å håndtere. Han får et slags sammenbrudd. Og jeg må innrømme at det også ble for mye for min egen del. Her luftes flere ideer enn det er surstoff til å puste inn. Det er rett og slett ikke plass til å forløse alt i dramatisk forstand.
Etter operasjonene endrer Edward navn og lykkes som eiendomsmegler. Foto: Another World Entertainment
Om ikke helheten står seg, så sitter jeg likevel igjen med mange scener jeg ikke glemmer så lett. Renate Reinsve viser seg nok en gang som djerv og eklektisk i valg av roller – som i «Armand» står hun for filmens kanskje drøyeste scene.
Schimberg tyr aldri til lettvintheter når han skildrer mennesker med misdannelser og omgivelsenes reaksjon på dem. Han lar oss lide for innsiktene. Det er noen ganger ukomfortabelt å bli konfrontert med avskallingen av alle lagene som skjuler den «virkelige» Edward og vår egen respons.
Om bare et par av ideene Schimberg slynger mot oss blir sittende, så er det mer enn hva de fleste filmer på kino kan tilby akkurat nå.
