Problematisk og veldig fengende om Amy Winehouse

Den biografiske filmen, den såkalte biopic’en, er et sikkerstikk. Av 115 Oscar-nominasjoner for beste hovedrolle siden år 2000, har 50 vært til skuespillere som har portrettert mennesker som lever eller har levd.

Hvis man vil lokke folk til kino, og det vil man, er det å ta utgangspunkt i en berømthet, tiltrekkende og trygt. Men siden liv sjelden leves i henhold til hevdvunnen fortellerstruktur, er man nødt til å ta seg friheter.

Målstyrt emosjonell effekt gir større gevinst enn det å ligge tett på det faktiske.

Ingen oppsøker en biografisk film fordi den er sann. Vi gjør det for å få innblikk i hvordan disse berømthetene levde. Filmene blir en slags kondensert versjon av livet. De er som en buljongterning – helst en med god smak.

I «Kon Tiki» lot filmskaperne Herman Watzinger (Anders Baasmo) surre balsastokkene med ståltråd fordi han er redd de vil gå i oppløsning. Det hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, men det skapte spenning.

Når regissør Sam Taylor-Johnson lar Amy Winehouse’ far (Eddie Marsan) være hennes trofaste støttespiller, går det på tvers av det som kommer frem i den Oscar-vinnende dokumentaren «Amy» (2015).

Der fremsto faren, Mitch, som en uforstående pusling. Han klarte ikke å se hvor dypt nede i gjørma datteren var. Han skal visstnok ha påført henne mer stress enn det som var nødvendig. Antagelig, antydes det, for å skaffe seg noen ekstra pund.

Men uten den virkelige Mitch Winehouse med på laget ville ikke Sam Taylor-Johnson ha kunnet bruke Amys musikk i filmen. Og uten musikken har hun ingen film. Altså, kan man tenke, har hun tilpasset historien slik at den fremstår som spiselig for Winehouse-familien.

«Back to Black» står med andre ord og vakler mellom å det å være åpenbart usann på den ene siden og svært fengende på den andre. Resultatet er en effektiv og bevegende film.

Marisa Abela som Amy er helt lysende. Skepsisen jeg har med meg inn i salen, blåses bort. Hun er Amy. På den ene siden er det et fantastisk trylletriks og en bragd som omtrent ikke burde være mulig. På den andre er det et skoleeksempel på hva som gjør biografiske filmer problematiske.

Siden Abelas skuespill er så overbevisende, legger jeg bort skepsisen og kjøper filmen i sin helhet – i hvert fall mens den pågår. Inne i sirkusmanesjen løses virkeligheten opp. Utenfor kommer spørsmålene.

Hva var det egentlig som skjedde der inne? Når man har sittet og tatt inn en historie, og ledd og grått, er det som om den opplevelsen likevel vinner. Vi betaler for å bli manipulert, og vi elsker det.

Midt i filmen er det en sekvens hvor Amy er blitt forlatt av sin elskede, men samtidig ekstremt problematiske Blake. Hun har reist til New York for å spille inn ny plate. Winehouse spiller inn vokalen på «Back to Black» så hudløst at hårene reiser seg på armene og tårene presser seg på.

En mer slående sang om kjærlighetssorg skal man lete lenger etter: «We only said goodbye with words, I died a hundred times, You go back to her, and I go back to – black». Effekten er massiv, og jeg gir meg over.

Marisa Abela klarer å portrettere Amy, den vanlige jenta fra en jødisk familie i Nord-London, som et ungt menneske uten behov for berømmelse eller penger. Hun har et iboende dommedagsdriv og en stemme som er sterkere enn alt annet. Det er smertefullt å se en ung og vanvittig talentfull person gå til grunne.

I tillegg til å ligne og å gjengi Winehouse’ kjente attitude synger Abela sangene i filmen. Det er knapt nok til å tro, og det lukter Oscar-nominasjon.

Filmen gjenskaper en rekke situasjoner fra kjente fotografier og dokumentariske klipp. Den er i det hele tatt tiltrekkende fortalt, litt overraskende, siden den første filmen jeg så av denne regissøren var «Fifty Shades of Grey». Sistnevnte var mest av alt stupid.

Vi får en katalog av referansene som gjorde Winehouse til den hun ble: Tony Bennett, Lauryn Hill, The Shangrilas, Bukowski, Hunter S. Thompson. Dessverre endte hun opp med å drikke som de to sistnevnte.

Rundt Amy finner vi Jack O’Connell som Blake. Han er sjarmerende, men livsfarlig. Han fremstilles som mye av årsaken til hennes undergang. Hvor rettferdig det er forblir uklart. Allerede nevnte Eddie Marsan som Mitch, gjør også en god, om enn, som nevnt, muligens usann, rolle.

Musikken er sømløst flettet inn i historien og driver hele filmen. Og Amy behandles med respekt. Jeg var spent på slutten, men den løses uten at vi behøver å bli med ned i den siste og tristeste gjørma.