Harlan Coben serverer kjøttkaker og poteter

Harlan Coben-serier er blitt en egen sjanger i strømmeverden. Spesielt på Netflix. Strømmetjenesten fikk først enorm suksess med den første femårsavtalen med krimforfatter Coben. Dermed ble avtalen fornyet for fire nye år.

Det betyr at «I Will Find You» er serie nummer fjorten(!) basert på hans bestselgende bøker. Med den høye produksjonstakten har de også måttet plasseres rundt i verden: England, Spania, Polen, Frankrike og Argentina. Kidnappinger og mystiske forsvinninger er virkelig globale saker!

Den kommersielle suksessen har vært stor, men selve seriene har vært av varierende kvalitet, fra friske thrillere (spanske «The Innocent») til slappe formelverk (franske «Gone for Good»).

Spørsmålet med «I Will Find You» er enkelt: Fungerer det denne gangen? Svaret er ja. «I Will Find You» finner raskt sin rolle som krimserienes husmannskost, en solid porsjon kjøttkaker og poteter som gjør jobben. Den er riktig så spennende, akkurat passe skummel og frontes av en gjeng skuespillere som gjør det de skal for å holde på oppmerksomheten.

David Burroughs sitter i fengsel i Maine. Han er uskyldig dømt for drapet på sin egen sønn. Når svigerinnen Rachel kommer på uannonsert besøk, viser hun et bilde av en gutt som mer enn ligner på sønnen Matthew.

Lever han? Klarer David å komme seg ut av fengselet før han blir drept av konspirasjonen som fikk ham dømt? David starter en åtte episoders jakt på sannheten og sønnen.

Coben-filmatiseringene er Netflix-seriene som strengest følger en planlagt formel. Det sier ikke så rent lite i deres rigide produksjonsverden. Plottet presenteres lynkjapt. Lyset ser alltid likt ut. Skuespillerne er hentet fra midterste hylle av serievante menn og kvinner.

Eksposisjonen – hvor karakterene forklarer hva de gjør – er så tydelig at man av og til opplever det som om det forklarende lydsporet for blinde står på. Derfor hviler suksessen på om serien klarer å hekte seeren før man føler seg snakket ned til.

Dét klarer «I Will Find You». Sam Worthington – kjent fra «Avatar»-filmene – er troverdig og mutt som David i fengsel. Familien og miljøet som er splittet i sitt syn på hans skyld, settes raskt opp som sympatiske, interessante mennesker.

Det hele gjøres effektivt, som om det var en Poirot-episode der man bare har femti minutter på presentasjon, etterforskning og avsløring av morderen.

Dermed henger jeg med når serien byr på den ene utrolige tilfeldigheten eller plottsvingen etter den andre. «I Will Find You» insisterer på å være en lettbent miks av thriller og mysterium. Den lykkes med det. De korte episodene er skåret så tett til beinet at serien oppnår sitt kanskje viktigste suksesskriterium: det går ikke an å kjede seg. Jeg blir fullt investert i miljø og handling.

Filmatiseringen av Harlan Cobens historier får den samme auraen som gjorde Jo Nesbøs «Harry Hole» til en suksess. På papir fremstår fortellingene som noenlunde troverdige, men spektakulære krim. Forfatterne vet å skaffe seg tillit hos spente lesere.

Når det filmatiseres, ser man derimot hvor elleville fortellingene er. «I Will Find You» sklir inn i denne tradisjonen, som en fargerik reise inn i et parallelt univers der livet er en buffet av kidnappinger, hemmeligheter og familiesvik. Av og til er det akkurat det man trenger for litt virkelighetsflukt, og «I Will Find You» gjør denne jobben. Stor kunst, nei. Effektiv underholdning, ja.